Te Araroa dag 46, torsdag 27.02.25.
Jeg overnattet i Marriview Hut sammen med et ungt tysk par. De hadde alarmen på ringing kl 06, og gjorde seg klare til å stå opp da. Jeg hadde egentlig tenkt å starte vandringen litt over kl 07, og hadde tenkt å ligge litt lenger. Jeg drøyet det bare et kvarter før jeg sto opp. Jeg var jo likevel våken. Hanen, som jeg hørte i går kveld, var også våken og gjorde jobben sin slik han skulle.

Kl 07 var jeg i vandringen. Det var kjølig også i dag, men ikke så kaldt som i går. Temperaturmåleren viste 7 grader.
Starten på dagens vandring gikk på grusvei. Det var forsåvidt greit, da var det ikke nattedugg som gjorde skoene og buksa våte. Tåka hang lavt over gjordene enkelte steder.
Dette var fortsatt beiteland hvor det var mye sauer, men her var det også hjorter. De var svært sky, og samlet seg i flokker da jeg kom. Innhegningene de var innenfor hadde høye gjerder.

Etter vel fire km gikk grusveien inn i skogen, og kartet viste at veien endte der, men jeg så til min glede at det var en skogsbilvei videre innover den tette skogen. Jeg fryktet at nå begynnte den gjørmete stien i skogen, så skogsbilveien var kjærkommen. Den var også mer behagelig å vandre på enn grusveien.

Etter fire km på skogsbilveien var det slutt på også denne. Nå ble det sti videre gjennom Longwood Forest. Trærne i skogen er spesielle. De er høye og slanke, og skogen er svært tett. For vandrere er skogen meste kjente for den forferdelige gjørmen.

Det ble gjørme fra starten av på stien. Jeg hadde lest i kommentarer på FarOut at første del av stien ikke var så gjørmete, det ville bli verre lenger fremme.
Det var mye gjørme, og jeg gruet meg for partiene lenger fremme. Jeg klarte å unngå å bli alt for skitten på skoene og leggene.

Inger hadde laget flotte, praktiske gamasjer som jeg har brukt på turen. For noen dager siden klarte jeg utrolig nok å miste den ene. I gjørmen er det en fordel med gode gamasjer.

Dagens mål er Martins Hut. Der stien startet sto det et skilt som viste 19,7 km og 9 timers vandring til hytta. Det går svært sakte å vandre når det er så gjørmete. Jeg forventet imidlertid å bruke litt kortere tid enn 9 timer.

Etter fire km i skogen kom jeg over skoggrensa ved Bald Hill. Nå var det ikke så mye gjørme, men til gjengjeld var det myr. Stien gikk opp til en antennestasjon, og jeg hadde tenkt å ta matpause der. Jeg hadde da vandret 13 km og nesten 800 høydemeter. Det var ingen kraftledning frem til stasjonen, derimot var det et dieselaggregat, og det bråket så mye at jeg valgte å gå litt forbi stasjonen for å ta pausen.
Det var imidlertid bilvei frem til stasjonen, og etter pausen gikk jeg 3,5 km, i hovedsak nedover, på denne før det igjen ble sti.

Nå begynnte det skikkelige gjørmete partiet. Jeg klarte mange steder å gå rundt noen av disse partier der skogen ikke var så tett. Det var nesten som å gå i en jungel. Jeg gikk i shorts og ble oppskrapet på leggene av trær og torner. Noen steder, når jeg forlot stien, var skogen så tett at jeg ikke klarte å gå gjennom den, og måtte snu og gå tilbake. Ryggsekken og liggeunderlaget var for bred. I et av forsøkene ble den store vannflasken presset ut av sidelommen på sekken uten at jeg oppdaget det. Nå har jeg bare den lille vannflasken igjen.

Skoene mine begynner å bli slitt under sålen, slik at gripeevnen er blitt dårlig. Det var ikke heldig i disse partiene. Jeg holdt flere ganger på å gli og ramle i gjørmen.

Jeg tror faktisk at vi som er født og oppvokst i vinterland, hvor vi er vant til glatt snø og is, har en liten fordel i slike glatte partier.

Noen vandrere velger den strategien at de vandrer rett ut i gjørmen. Kanskje er det den beste strategien. Det går i alle fall fortere å vandre da. Men det er ikke uten risiko. Jeg pleier å kjenne med stavene hvor dyp gjørmen er, og noen ganger kan jeg stikke hele staven ned i den.

Det er litt frustrerende når fremdriften er så lav. Det minnet meg flere ganger om da Inger og jeg vandret Norge på langs på ski, og hadde pulkene på slep. Enkelte steder i vanskelig terreng gikk det også der svært sakte. Men man kommer frem. Hvert skritt fremover bringer en frem.

Etter 24 km kom jeg igjen over skoggrensa og hadde da passet de verste partiene. Jeg var sulten og sliten, og tok en god pause.
Jeg var nå på Longwood Range, en langstrakt rygg, og hadde fin utsikt selv om det var noe disig. Til høyre for meg kunne jeg se havet, og jeg så bølgene bryte hvitt mot stranden.
Lenger fremme, til venstre, kunne jeg se strandsonen helt til Bluff. Jeg nærmer meg slutten av vandringen.

Etter pausen gikk jeg en knapp km, og stien dreide så til venstre og ned fra ryggen. Da får jeg en overraskelse. Trailmagic.
Det sto plutselig to stoler og en kjøleboks ved stien. Men ingen mennesker. I kjøleboksen var det drikke av ulik slag. Jeg tok en kald Cola og satte meg i en av stolene. Hvilken luksus. Jeg tenkte hvem i all verden er det som har båret all denne drikken opp hit. Det var ingen vei dit. Mange takk til han.

Stien gikk etter dette ganske bratt ned fra ryggen og inn i skogen, og igjen gjørme. Nå var jeg lei, men det var heldigvis bare én km igjen til hytta. Det kan jeg si, én km under slike forhold tar sin tid. Jeg skulle vissligen ikke ramle rett før hytta.

Plutselig var hytta der. Jeg så doen først.
Det var en lettelse å komme frem. Klokka var nå 15:45. Ikke så verst.
Martins Hut er ei gammel hytte, fra 1905,
med fire sengeplasser. Det var ingen andre der da jeg kom, og jeg kunne velge seng i den mørke hytta. Hytta hadde bare ett lite vindu, nærmest en glugge.

Det sto faktisk to bokser med drikke inne i hytta, og jeg tok den ene Cola-en og satte meg på benken utenfor og roet ned. Utrolig nok var det ikke sandflys der, så jeg kunne sitte der i to timer. Det var ikke vann ved hytta, så jeg måtte gå noen hundre meter ned i skogen til jeg fant en liten bekk. Det hadde ingen hensikt å vaske skoene der. De ville bli tilgriset når jeg gikk opp til hytta igjen. Dessuten blir det gjørme på første del av vandringen i morgen.

Én og en halv time etter at jeg ankom, kom unge Janis vandrende oppover til hytta. Han er fra Sveits og vandrer TA nordover, altså NOBO. Han var den eneste NOBO jeg traff i dag. Det er sent å starte nordover nå, og jeg tror han vil få problemer med snø i høyden lenger nord. Han vandret ikke så fort, og hadde korte dagsetapper.
Vi satt utenfor hytta begge to og pratet, samt spise middag. Det ble en hyggelig avslutning på dagen.

Dagens etappe ble på 29 km og 1260 høydemeter.