AZT dag 23, lørdag 6. april 2024
Km 448,5 – 476,2
Jeg begynte å skrive logg i går kveld, men jeg måtte avslutte etter kort tid. Når man legger seg ned rett etter middag, har gått hele dagen, og mørket senker seg. Ja, da senker også øyelokkene mine seg. Jeg tenkte at jeg kunne gjøre det tidlig i morgen.
04:30 våknet jeg og fortsatte å skrive. Temperaturen var 5 grader. Ikke så verst. En time senere, da jeg var ferdig, var jeg kald på hendene. Jeg sjekket temperaturen. 1,1 grader. Nesten frost og vi er på det laveste punktet på hele Arizona Trail.

Regnet som kom tidlig på natten hadde gitt seg og nå var det skyfritt igjen.
Klokken 06:30 var vi på trailen. Butter, som snorket hele natten, hadde allerede gått. Han lå heldigvis et stykke bortenfor oss, men vi hørte likevel snorkingen uten at det forstyrret oss. Da var det verre med Cherio og Rafael. De lå nærmere og var fortsatt i campen da vi gikk.

Solen var ennå ikke kommet ned i dalen og vi frøs på hendene. Å rigge ned et telt med dugg på gir meg alltid kalde hender.
Det var stigning fra start i dag. Ca 1000 høydemeter før det flater ut.

Vi gikk noen km før solen kom ned i dalen og ga varme. Dalen var en riktig flott ørkendal, ja beint frem vakker med fjell i ulike fasonger og fargespill. Så var det kaktusene da, noen av de små sto nå med kraftig lilla farge. Saguaroene sto majestetisk opp gjennom hele fjelldalen.

Vi tok en pause etter knappe 6 km. Her smurte vi oss også inn med solkrem. Mens vi satt der passerte Cherio og Rafael. Så fortsatte vi stigningen oppover fjellene til vi kom til et fjellpass etter vel 10 km.

Her var det flott utsikt på begge sider av passet. Sekken kom av skulderen og jeg skulle se på utsikten. Så skulle til å rette på brillene for å se litt bedre, men de var ikke på nesen. Vi lette på plassen, men fant dem ikke. Kanskje jeg glemte de da jeg smurte meg med solkrem i ansiktet. Jeg tok av brillene da. Det var 4,8 km og neste 400 høydemeter lenger nede i dalen. Var jeg nødt til å gå tilbake dit? Vi lette igjen, men fant dem ikke.
Lå brillene der nede? Hadde jeg virkelig gått hele veien opp uten briller? Spørsmålene var mange og jeg hadde ikke svarene. Det var ikke annet å gjøre enn å gå den sure veien tilbake.
Brillene har progressive glass og under et halvt år gammel.

Jeg sprang nesten hele veien ned. Å bevege seg uten tung sekk var en befrielse. Jeg turte ikke springe det siste stykket for jeg var redd for belastningskade, knærne mine tåler ikke løping.
Da jeg kom ned til plassen vi satt på så jeg brillene med én gang. Den blå innfatningen i plast lyste blått mot meg i sollyset. Da jeg satte brillene på nesen skjønte jeg hvordan jeg ikke hadde merket at jeg gikk uten dem. Glassene var så skitne at jeg nesten så bedre uten dem.

Jeg sprang ikke opp igjen, men gikk hurtig. Jeg var glad det ikke var så varmt i dag.
Vel oppe drakk jeg en halv liter vann, slukte tre tortillas, så vandret vi videre. Først litt nedover før vi fikk en til stigning.

Dette fjellandskapet hadde mange flotte fjell-formasjoner og farger. Det var litt slik klassisk Arizona-fjell og farger som man ser på naturbilder fra Arizona.

På dagens etappe var det ikke naturlig vann å finne. På det høyeste punktet, etter 15 km,  hadde Arizona Trail Association plassert en regnsamler. Det er en stor installasjon i metall med en svær trakt på toppen som samlet regnvann og lagret dette i en tank.

Det var naturlig å ta en pause der når vi først måtte stoppe for å fylle vann. Jeg fylte og filtrerte 4,7 liter som vi tok med i sekkene. Jeg tok 4 liter, og Inger tok resten.

Trailen fikk så videre stort sett svakt nedover, men selvfølgelig med noen stigninger, i retning nordover.
Det var lørdag og helg og vi møtte noen få helgevandrere som vandret motsatt vei av oss.

Av dyr var det kun noen okser vi så. De drev å små sloss seg imellom. Vi kom heldigvis ikke nær dem. Fugler både så og hørte vi mye av. Så var det slangene. Vi så to på stien i dag. Den ene forsvant hurtig, mens den andre ville ikke flytte seg. Jeg måtte pirke borti den med staven for å få den til å flytte seg. Det var ikke klappeslanger, vi tror det var gardensnake, men er ikke sikker.

Da klokken begynte å nærme seg 17 begynte vi å se etter teltplass. Vi passerte etter en stund det sveitsiske paret som hadde teltet i gresset ved stien. Vel én km senere fant vi en fin plass hvor vi tok kveld.

Det var sol hele dagen og heldigvis ikke så varmt. Noe vind gjorde det faktisk kjølig enkelt steder nå på ettermiddagen.

Vi telter vel 6 km fra neste Trailhead og vei. Derfra skal vi inn til stedet Superior. Hadde ikke jeg rotet slik med brillene hadde vi kanskje gått helt frem i dag. Det spiller for så vidt ingen rolle. Vi har nok av tid.

Jeg satt ute å spiste middagen. Inger liker å krype inn i teltet når jeg har satt det opp og blåst opp madrassene. Der steller hun seg og gjør seg klar for middag og natt mens jeg kokkelerer. Når middagen er spist, og solen går ned, legger vi oss i soveposene. Mørket kommer da raskt.

Vi telter 900 moh uten mobildekning.