AZT dag 28, torsdag 11. april 2024
Km 569,8 – 593,5
Mile 354 – 368,8
Jeg sov dårlig siste del av natten til tross for alt bekken utenfor sildret monotont. Jeg frøs selv om det var bare 3 grader.

Vi var på trailen 06:40. Elvedalen vi teltet i gikk ned i østlig retning og da jeg pakket ned teltet kom de første solstrålene ned i dalen. Det ble straks varmt og vi gikk i shorts fra starten av.

Det blir mye stigninger i dag, men vi får heldigvis de bratteste og tyngste først på dagen.
Den bratte stigningen begynte fra teltplassen i elvedalen. Vi gikk svært rolig opp det bratte partiet. Nå på morgenen har vi friske bein og kroppen ivret egentlig om å gå fortere, men vi ønsket å spare på kreftene. Det vil bli bruk for dem senere også. Etter 350 høydemeter ble stigningen slakere og vi kunne få høyere tempo.

Da vi hadde passet Buckhorn Mountain på nordsiden, så vi trailen slynge seg uendelig langt bortover dalsidene til Browns Peak. Vi kunne faktisk se 8 km av trailen i dalsiden. Det positive var at vi så at det ikke var så alt for bratte stigninger.

Underlaget var bedre å gå på enn det vi har hatt de foregående dagene. Det ble en varm dag med temperatur midt på 20-tallet, stekende sol og lite vind.

Første matpause ble etter 12 km. Etter 15 km kom vi til en bekk som vis nok skulle være siste vannpost på de neste 17 km. Vi måtte fylle opp vann for resten av dagen, natten og første del av morgendagen. Det ble 5 liter. Jeg var svært varm og skyllet t-skjorten i bekken og tok den våt på meg.

Det er mye skogbranner i USA. Vi hører mest om de som er helt vest i landet, men også Arizona har skogbranner. Vi vet ikke om det er noen nå, men vi har vandret gjennom områder hvor det tidligere har vært brann. De sorte trærne vitner om det. I dag gikk vi igjennom et ganske stort slikt område.

Etter enda mer stigninger kom vi etter vel 18 km til en grusvei, Forest Road. Inger var svært sliten og jeg merket godt at sekken hadde fått påfyll av vann.

Det ble en god pause ved grusveien. Vi tok også electrolyte, påfyll av salter og mineraler, og selvfølgelig mat.
Det er utrolig hva en slik pause kan gjøre med en sliten kropp.

Trailen fulgte nå grusveien som slynget seg opp og ned høydedragene. Vi tok pauser for hver andre km. Etter ca 4 km kom det en buggycar med et eldre par. Han slakket av farten og spurte om vi hadde det OK. Jeg benyttet anledningen til å spørre om de hadde noe drikke. Marco, som mannen het, gikk ut og åpnet kjøleboksen bak på bilen. Så spurte han vennlig hva vi ønsket; vann, øl, vann med kullsyre eller the.
Vi valgte vann med kullsyre og the. Det smakte svært forfriskende og deilig i varmen.

Marco var bevæpnet og viste oss pistolen han bar i hylse på kroppen. Det er uvant for oss nordmenn, men det er en del av kulturen her. De ble imponerte da de hørte at vi hadde vandret helt fra grensen til Mexico og skulle opp til Utah. Vi takket så mye da de kjørte videre og vi vandret videre i motsatt retning.

Etter knappe 500 meter kom en bil mot oss med to yngre par. De stoppet også og spurte om vi hadde det OK og om vi hadde behov for drikke. Vi takket ja til to kalde halvlitersflasker med vann.

Det er utrolig hvor omtenksom og hjelpsomme folk er her.
Vi teltet knappe 500 meter lenger fremme. Klokken var nå blitt 17 og vi var slitne av varmen og over 1100 høydemeter

I morgen ettermiddag kommer vi til å krysse Hwy 87. Da må vi proviantere for neste etappe opp til Pine. Vi skal prøve å komme oss til Payson og ta to overnattinger der. Da får vi også en hviledag.
Vi telter 1800 moh og har faktisk mobildekning.