AZT dag 49, torsdag 2. mai 2024.
Km 1119 – 1144
Mile 695 – 711
I dag skal vi ned I Grand Canyon. Vi telter et stykke fra trailen og gikk vel 20 minutter til informasjonsenteret. Derfra tok vi første buss kl 06. Bussen hadde varmeanlegg på, og det var deilig, for det var like under frysepunktet ute.
På bussen var det 10 andre vandrere, for det meste dagstur vandrere.
Etter en kort busstur sto vi på Trailheaden ved kanten. Det var en halv time etter soloppgang og lyst var flott. Vi fikk tatt bilder av oss sammen på kanten. Jeg kjente da at det var litt fuktig under en sidelomme på sekken. Det viste seg at en av vannflaskene hadde blitt slit hull i bunnen. Vi fikk kastet den i en søppelkasse før vi gikk ned. Nå har vi bare flasker for tre liter vann.
Trailen gikk bratt ned i slynger i starten. Den var heldigvis forholdvis god å gå på, men det var ingen sikring der det gikk stupbratt ned på siden. Det var fint, for da blir det mer autentisk og naturlig.
Plutselig hørte jeg at det small fra sekken og det løsnet et lite stykke plast. Så falt høyre skulderrem løs, feste var røket. Fanken heller. Reimene er tynne og begynner å bli slitne. Sekken har jaggu vært med på mye. Heldigvis klarte vi å ordne problemet.
Turen ned krever ikke mye vann, vi har 2,5 liter, men sekken er tung. Jeg har mat for to personer i syv dager der! Det kjentes i føttene når vi skulle gå bratt nedover 1200 høydemeter. Morgendagens bratte stigninger tenker jeg ikke på.
Utsikten og omgivelsene var fantastiske på vei ned. Jeg måtte stoppe flere ganger, ikke bare for å ta bilder og hvile beina, men for å beskue, memorere og suge inn alle formasjonene, de geologiske lagene og fargene, ja det hele.
Temperaturen steg raskt etter hvert som vi gikk ned, og det tok ikke lang tid for at antrekket skiftet fra kuldegrader til t-skjorte og shorts.
Trailen var fint tilrettelagt til terrenget, men var til tider tung å gå på med tung sekk. Dagsturvandrere, som gjerne går et stykke ned i canyoen, hadde bare små, lette sekker.
Helt i bunnen av canyoen renner Colorado River. Vi kunne etter hvert skimte den. Så kunne vi se hengebruen vi skulle over for å krysse elva. Dalbunnen var trang der, og det var en tunnel hvor åpningen var starten på brua. Elva hadde grønn, turkis farge.
Vel nede er det Bright Angel Campground. Like før denne så vi et bord og benk i skyggen under et piletre. Der tok vi pause. Vi hadde gått 10 km og tid for mat og hvile. Temperaturen var 28 grader nå på formiddagen, klokka var bare 10. Vi hadde god tid.
I hikerboxen på campingen vi lå på sist natt var det to ølbokser, og jeg tok den ene. Vi drikker vanligvis ikke øl og alkohol på turene, men jeg tenkte den kunne være fin å leske seg med når vi kom ned. Det var den, fortsatt kald etter nattens kuldegrader.
Bunnen av canyoen var overraskende grønn og med vegetasjon. Naturen er jo slik at der det er vann blir det vegetasjon. Og dyr. Vi så faktisk flere hjorter.
Så begynte vandringen opp sidedalen nordover med elva Bright Angel Creek i bunnen. Dalen steg svakt oppover med bratte, høye fjellvegger. Den var tidvis så smal at det virket som om den plutselig skulle ende i en vegg når den slynget seg oppover. Elva røpet at dette selvsagt ikke var tilfellet.
Fra Colorado River var det 15 km og 600 høydemeter opp dalen til vår camping, Cottonwood Campground. Vi tok flere pauser på vei opp den slake dalen. Vi hadde god tid. De bratte fjellveggen gjorde at vi fant skygge selv om sola sto høyt.
Noen km før Campgrounden utvidet dalen seg. Vi hadde nå kommet opp i løsere berggrunn, sedimentære bergarter, og elva hadde laget en videre dal.
Campgrounden lå i en skoglund med fin skygge under trærne med benker og bord. Her kan vi sitte ved bord å spise. Det var nummererte plasser, men vi skulle ligge der grupper opp til syv telt kunne stå sammen. Det var ingen der da vi kom, så vi kunne velge plass. Det kom ikke noen senere heller.
På vei opp dalen møtte vi to voksne damer på vei ned. De kunne fortelle at de hadde sett flere slanger, også klappeslanger, på Campgrounden. Vi så ingen, men derimot var det to flotte, nysgjerrige ekorn som så sitt snitt til å rappe lit mat hvis man ikke passet på.
Det var egne aluminiumkasser hvor vi skulle oppbevare maten så vi var nøye med å legge alt spiselig der.
I elva, som gikk flomstor, vasket vi beina, sokker, t-skjorte og hentet vann. Når vi sier vaske, mener vi selvsagt bare skylling uten såpe. Plaggene tørket hurtig i varmen og den tørre luften.
Turen ned i canyoen var flott. Fargespillet, fjell-formasjonene var fantastiske og det var overraskende grønt og frodig der det rant vann.
Vi satt ute å spiste middagen i kun t-skjorte og shorts. Det er første gang på hele turen. Selv da sola forsvant over fjellkanten kvart over fem var det varmt.
Vi telter 1225 moh uten mobildekning.