AZT dag 6, onsdag 20. mars 2024
Km 84.
Etter en Zero og en Nero skal vi tilbake på trailen i dag. En Zero er en dag hvor vi ikke går noen km på trailen, og en Nero er nesten en Zero,  det vil si at vi kun går et kort stykke på trailen.

Vi har avtale om skyss kl 08 sammen med den unge hikeren Ryan fra Portland, Oregon. Han ble solbrent på leggene og har også hatt to netter her på TerraSol som campingplassen heter.

I dag er det faktisk nesten helt overskyet, men jeg fikk sett soloppgang likevel før den forsvant opp i det tynne skylaget. Temperaturen krøp så vidt under frysepunktet i natt. Som vanlig våknet jeg tidlig og i grålysningen, mens solen fortsatt var under horisonten, syklet jeg inn til byen for å kjøpe potetmos som vi skal ha til middag i dag sammen med pølsen vi kjøpte i går. Det blir en avveksling fra frysetørket middag og er mulig første dag på trailen etter en proviantering.

Gnagsårene mine så bra ut i dag. Etter å ha plastret dem var spenning stor da jeg snøret på meg skoene. Det kjentes bra ut. Litt smerter når jeg tråkket hardt ned og demningen i skoen ble benyttet. Jeg tror dette går bra.

0820 var vi tilbake på trailen og startet gåingen. Trailen snirklet seg rolig i utrolig mange svinger opp gjennom et urolig åpent landskap på vestsiden av en lang åsrygg. Etter hvert kom sola helt frem og det ble riktig varmt og fint. Vi tok første skikkelige pause etter vel 11 km. Det var godt å få av seg skoene. Det er et dårlig tegn. Vi sjekket føttene. Javisst var blemmen kommet tilbake på venstre fot. Fanken heller. Inger stakk hull på den gjennom Compeeden og vesken rant ut. Dette lovet ikke godt. Det kom en ung hiker fra New York forbi og hyggelig som han var tilbød han hjelp. Han ga oss litt Leukotape for ytterligere beskyttelse før han vandret videre.

Så kom det tre voksne hikere motsatt vei av vår retning. De tilbød også hjelp. Compeed hadde vi og nå hadde vi jo fått litt Leukotape. De var fra Tucson og vandret kun et kort stykke, dvs noen dager på trailen. Dette var siste dagen. Hvis vi trengte hjelp i Tucson måtte vi bare gi beskjed og vi fikk telefonnummeret til Patricia, en av de to damene. De var virkelig hyggelige og hjelpsomme.

Så la vi i vei videre oppover. Vi hadde ikke gått mange hundre meter før jeg kjente at dette gjorde skikkelig vondt. Hva gjør vi? Vi har fire dagers vandring før vi kommer til et nytt sted. Fornuften sa at gnagsårene ikke ville bli bedre. Det et kanskje mulig å pine seg gjennom fire dager, men hvordan ville føttene bli da? Nå må vi tenke rasjonellt og ikke ønsketenkning.
Nei, vi må av trailen igjen nå, og jeg må ha andre sko.
Korteste vei av trailen er å snu og gå de vel 11 km tilbake som vi har gått i dag. Jeg tok på meg de lette badesandalene, som jeg av og til bruker som campsko, og startet tilbaketuren. De er ikke spesielt gode å gå i, men de ga ingen smerter og forverret ikke gnagsårene.
Vi må til Tucson for å få nye sko. Så trenger føttene litt hvile. Etter 4-5 km traff vi de tre voksne vandrende igjen. De hadde rastet i skyggen av et tre. Så kunne de fortelle at de hadde en bil stående der trailen treffer veien og de tilbød oss å være med dem til Tucson og vi skulle få overnatting også. Snakk om flaks og hjelpsomhet.

En lang historie kort; Vi ble kjørt til REI i Tucson hvor jeg kjøpte nye sko, Brooks Cascadia som jeg brukte på PCT. Med dem kan jeg nå gå med atskillig mindre smerter.
Mens vi var på REI, en stor sportsbutikk, sjekket Inger sine føtter. Hun hadde samme type sko som jeg hadde, Topo. Hun hadde kjent litt smerter siste del av vandringen I dag. Jaggu hadde ikke hun også begynt å få blemmer på samme sted som jeg hadde fått. Løsningen for henne ble å kjøpe nye såler til skolene.

Etter handlerunden kjørte Kathy oss hjem til Jim hvor han laget middag mens vi dusjet og fikk stelt oss. Da middagen var klar kom Patricia, de er et par, og sammen spiste vi og hadde det riktig trivelig.
Vi er igjen slått av den hjelpsomhet og gjestfrihet vi er blitt møtt med i USA.