Friske og opplagte ben.
Etter en hviledag er vi klare med friske og opplagte ben.
Mens vi var i Parzan så vi litt på stedets historie slik vi pleier å gjøre. Det har vært gruvedrift på stedet siden 1100-tallen, men i relativt liten målestokk. Under den spanske borgerkrigen var det harde kamper der våren 1938 og hele landsbyen ble ødelagt av de nasjonalistiske styrkene. Det ble opprettet en flyktningerute til Frankrike og den var den ruten vi brukte da vi kom fra Frankrike og ned til Parzan forleden dag. Parzan lå tidligere usentralt til i Spania, men nå er det tunnel gjennom fjellet til Frankrike og A138 går gjennom dalen og stedet har fått to klassiske grensebutikker.
Tilbake til dagen i dag. Vi startet å gå fra Parzan 06:45. Første del av ruta gikk på en grusvei som tilhører et kraftverk. Vi var delvis av og på veien til vi nådde passet Paso de los Caballos, 2314 m. Vi skulle virkelig få se hvordan bena føltes for det ble en kontinuerlig stigning på 1200 høydemeter. Det gikk som en drøm oppover. Ikke det at vi gikk så veldig fort, men det var helt andre ben enn vi hadde de siste dagene. Virkelig oppløftende.
Fra passet var det litt småkupert før det gikk ned i dalen Valle de Gistain og til hytten Refugio de Viados. Der spiste vi 5-rettes middag sammen med Albert og det ble en liten middagslur på bakken i skyggen av et tre utenfor hytten. Det var skikkelig varmt, 30 grader. Det var ikke lov å slå opp telt ved hytten, og vi ønsket ikke å ligge i hytten, så vi fortsette 4 km til vi kom til en enkel ubemannet cabane, Cabane Anescruzes. Vi slo opp teltet utenfor denne. Albert, som gikk sammen med oss, sov i hytten.
Det er meldt regn i morgen. Det passer dårlig for de neste dagene er i virkelig krevende terreng hvor man må ha god sikt. Det er mulig vi må stoppe ved Refuge de la Soula da.
Dagens etappe ble på 26 km og 2010 høydemeter.
