Nordlandsruta dag 11, lørdag 27. juli 2024.
Jeg våknet i natt ved at en rype klukket og lokket et stykke bortenfor teltet. Så kom den flygende rett mot teltet mens den klukket, og jeg var redd den skulle lande på taket, men den landet på bakken rett ved siden av teltet. Den ble nok oppmerksom på oss for den fløy straks videre i stillhet.

Som vanlig var vi på stien i åttetiden. Det var bare én og én halv km til Ársaluokta, men stien passerte samebyen uten å gå innom den. Vi så ingen aktivitet der, men utleiehyttene virket fine. Samebyen ligger fint til ved nordøstenden av Virihaure.

Vi fortsatte 12 km til neste sameby, Staloluokta. Der er det mer aktivitet med mer besøk på hyttene, det er kirke der og helikoptertransportfirmaet Fiskflyg har to-tre daglige flyginger dit. Mange vandrere velger å bli flydd inn i villmarken for å gå tilbake til sivilisasjonen. Vi er ikke noe begeistret for denne helikoperflygingen i en nasjonalpark.

I Staloluokta er det også en kiosk, Parfas kiosk. Selve kiosken er gammel, men den har fått nyt bygning. Det er kiosk av den gamle typen hvor du blir ekspidert i en luke.
Der finnes faktisk det meste en vandrer har behov for. Vi hadde proviantert frem til Sulitjelma, men hadde ikke middag for de to siste dagene. Det hadde vi planlagt å kjøpe i kiosken. Vi viste at de hadde Real Turmat, så det ble kjøpt. Vi lot oss friste til en øl, Cola, kjeks, fruktcocktail og litt til som ble fortært på platten rett utenfor.

Vi prater med Ronny, innehaveren av kiosken. Han kunne fortelle at et svensk vandrepar skulle gifte seg i morgen i en sameby like øst for Staloluokta. Paret hadde vandret dit i går. De kom ikke lenger enn fem km før dama ramler og brekker en fot. Nå har hun ligget i et lite telt i nesten ett døgn mens det ble jobbet med å få hentet henne med helikopter. Helikopteret var innom Staloluokta mens vi var der for å hente den vordende brudgommen før de hentet henne. Det ble som man skjønner ikke noe bryllup, i alle fall ikke denne helga.
Uhell kan skje alle og jeg har ofte tenkt på hvor heldige vi har vært som ikke har hatt alvorlige uhell på alle de km vi var vandret.
Vi har begge osteoporose så vi er redde for fall.

Vi var nesten to timer i Staloluokta før vi vandret 12 km videre mot Staddajåkkåstugorna. Det er ingen sameby der, kun disse stugorna hvor man kan overnatte. Stien går i lett terreng dit. Underveis passerte vi mange rygger av sand og grus, kanskje morene, jeg vet ikke sikkert, men landskapet minnet om det ørkenlandskap vi vandret gjennom i Arizona tidlig i år.

Noen km før stugorna krysset en rødrev stien. Den var sky, men samtidig nysgjerrig på oss. Rødreven er ikke ønsket her, den tar den truede fjellreven.
Foruten mange reinsdyr har vi kun sett noen få lemen, og så denne reven så langt på vår vandring sørover. Fugler har vi derimot sett mange av og av forskjellige arter. Ryper med kyllinger også. I Norge, opp mot 8-900 moh traff vi ei rype med 10 små kyllinger. På svensk side av grensen, hvor det har vært mindre snø og våren kom tidligere, var kyllingene straks større og de fleste vi så kunne fly 10-20 meter.

Området som Padjelanta ligger i kalles Laponia og området kom inn under Unescos verdensarv i 1996.

Like etter at vi hadde sett reven ble vi overasket av en regnbyge, dagens første. Det ble på med regntøyet og det hadde vi på da vi kom frem til Staddajåkkåstugorna.

Før vi kom til hyttene, og området rundt hyttene, har store flate partier hvor det er fint å telte.
Ved hyttene ble vi møtt av hyggelige Lena som var stugvert der. Vi teltet i nærheten av stugorna.
Mens jeg blåste opp madrassene, etter å ha satt opp teltet, kom det mer regn, så vi flyktet med alle sakene inn i teltet og laget middagen der. Regnbygene gikk tett i tett utover kvelden, men vi hadde det tørt og varmt i teltet. Senere på kvelden, mellom to regnbyger, kom Lena bortom teltet for å sjekke at vi hadde det bra før hun gikk og la seg.
Dagens etappe ble på 25 km.
Vi telter 730 moh uten mobildekning.