Nordlandsruta dag 12, søndag 28. juli 2024.
Vi teltet utenfor Staddajåkkåstugorna og det regnet stort sett hele natta.
Jeg må innrømme at det er litt uvant for oss å sove i telt her nord for polarsirkelen midt på sommeren hvor det er lyst døgnet rundt. De siste fem årene har vi hatt over 400 netter i telt på mer sørlige områder hvor det er mørkt på natten. Vi har lagt oss når mørket kom, og stått opp ved soloppgang. Jeg ligger nå med en buff over hodet som jeg trekker ned over øynene slik at det blir mørkt. Inger bruker pannebåndet over øynene. Vi føler oss som ekte sørlige turister i vårt eget hjemmeområdet.

På morgenen hørte jeg måker, fiskemåker, skrike og ender som kvekket. Jeg drømte ikke.
Regnet gjorde, gledelig vis, et lite opphold mens vi pakket sekkene og rigget ned teltet. Vi viste at det bare var et midlertidig opphold så vi tok på regnbuksene og ponchoene og la i vei i det det startet å regne igjen.
Brua over Staddåjåhkå ble krysset etter én km. Der var det noen fine teltplasser hvis man vil telte ved en foss.
Vi fortsatte videre oppover i fuktig terreng, sør for Sårjåsjågkå, mens skyene hang langt ned i fjellsidene og slapp regn ned i dalen.

Etter seks km kom vi til Sårjåsjaurestugan ved Sårjåsjávrre. Det hadde regnet siden vi startet og vi tenkte å gå inn i den lille hytta for å spise litt og komme bort fra regnet en stund. Det gikk ikke. Det var allerede seks personer i den lille hytta og da var den full. De drev å pakket ned utstyret for å gjøre seg klare til å gå, og ba oss høflig om å vente litt. Vi gikk bak uthuset for å, om mulig, slippe unna regnet og vinden mens vi spiste noe nøtter. Vi orket ikke vente på at svenskene skulle gjøre seg ferdige, slik nedpakking av utstyr og klargjøring for avmarsj tar tid. Jeg ga beskjed om at vi vandret videre og la i vei vestover på sørsiden av Sårjåsjávrre.

Nå var vi stien dårligere. Vi var utenfor hovedleden i Padjelanta. Denne stien gikk til Norge og her var ingen klopper på de mange fuktige myrene. Grensen til Norge ble krysset etter ytterligere fire km. Nå går resten av Nordlandsruta sørover på norsk side av grensen. Skydekket skjulte Suliskongen og de andre flotte fjellene ved grensen.

Én km inn på norsk side kom vi til den navnløse elva som bringer isvann fra breene ved Sjuskhatten og Suliskongen. På kartet var stien merket opp til over fossen for kryssing der, men merkene i terrenget vise vei til kryssing nedr i det brede elvedeltaet. Vi fulgte merkingen. Elva måtte vades. Nå er det slutt på de flotte hengebruene i stål. Brevannet hadde et grått skjær fra silt og steinene var glatte av siltlaget. Hele elvedeltaet var ca 200 meter og det dypeste partiet kom helt til slutt. Der gikk vannet opp til knærne og strømmen var sterk. Det grumsete vannet gjorde at vi ikke så bunnen der.

Til at hell ble det opphold i regnværet mens vi krysset. Det passet bra for vi måtte av med sekkene, skifte skotøy, sokker etc. Etter vadingen måtte vi selvsagt skifte igjen. Vel ferdig med dette var det fortsatt opphold og vi benyttet anledningen til å spise. Vi hadde utrolig flaks, for da vi begynte å gå igjen var oppholdet ferdig og regnet startet igjen.

Vi hadde nå 6 km igjen til den norske Sorjushytta hvor vi skulle overnatte inne.
Ved ankomsten til hytta var denne tom og vi sjekket inn.
HellyHansen regnbukse og ponchoene holdt kroppene og sekkene tørre. Vi var litt fuktige på sokkene, men skoene var selvsagt klissvåte. Vi bruker lette trailrunner-sko uten GoreTex og har vanntette poser utenpå sokkene.

Vi ankom den flotte og koselige hytta ved 14-tiden og hadde en lang og avslappende ettermiddag og kveld.
Sorjushytta tilhører Sulitjelma Turistforening og ble bygd i 2007 etter at stormen Narve hadde knust den gamle halvannet år tidligere. Det er solcellepanel og kontakt for usb-plugg i hytta.

Dagens etappe ble på 17 km.