Nordlandsruta dag 24, fredag 9. august 2024.
Vi lå i teltet utenfor Grasfjellkoia på sørsiden av det store regulerte Storakervatnet. Det kraftige regnværet startet kl 19 og varte til ca to timer over midnatt. Det blåste fortsatt fælt. Med ujevne mellomrom, når de kraftigst vindkastene kom, kunne vi høre det buldre ned fjellsiden, som et ras som kom nærmere og nærmere til det var over oss. Skogen tok heldigvis av for det verste, men det ristet kraftig i det godt bardunerte teltet i noen sekunder. Så kunne vi høre det fortsette ned lia.

Vi hadde det tørt og varmt i teltet, der vi lå i dunsoveposene våre. Ikke en dråpe vann kom inn. Det ultralette, Zpacks Triplex teltet på 700 gram, kan se simpelt ut, men det tåler slikt vær. Vi har brukt det på hundrevis av overnattinger.

Utpå morgenen stilnet også vinden av og det ble helt rolig. Jeg kunne lukte at det østerrikske paret i koia var våkne og hadde fyrt opp i ovnen. De får kose seg der i varmen. Så lenge regnet har gitt seg når vi slår ned teltet er vi fornøyde.
De skulle starte vandringen kl 06, fortalte de oss i går. Det passet oss bra. Da starter de litt før oss og tar regndråpene av gress, busker og trær som er tett inntil stien.

Det ble stile i koia og vi trodde de var gått mens vi gjorde oss klare i teltet. Men nei, de var der fortsatt. Da endte det med at vi gikk først, kvart over seks, og fikk den våte skogen. Det gjorde ikke noe, vi var snart over skoggrensa og dette var en helt annen dag enn i går.
Det var ikke et vindpust, og små tåkedotter lå som limt fast oppe i fjellsidene. Sola fant veien ned mellom det spredte skylaget. Stormen hadde rast fra seg og fulstendig død ut.

I området er det kalkrik berggrunn og flere steder kunne vi se bekker som kom ut fra bakken eller som forsvant i senkninger i bakken. Bekken ved koia var en slik bekk, vannet var iskaldt og det dugget umiddelbart utvendig på vannflasken.

Ruta gikk vestover i fjellsiden på nordsiden av Grasfjellet før den rundet fjellet og dreide sørover i Storskardet. Storskaret er egentlig en dal, og oppe ved vannskillet fikk vi øye på det flotte Oksfjellet med isbreer. Det var en riktig fin morgen.

Etter vannskillet gikk det svakt nedover før det begynnte å gå ordentlig ned til myrene ved Austre Kjennsvatnet. Ruta var ugunstig lagt i terrenget med tanke på å unngå våte partier.

Vi traff, etter vel 11 km, anleggsveien som går til dammen i vestenden av Gresvatnet. Ved ei bru over ei elv tok vi lunch og vasket sokkene i elva.
Videre mot Gressvasshytta, hvor vi skal gå, er det to ruter. Ei langs vatnet, og ei opp sør for Ridaren med ei 300 høydemeter stigning. Info om disse rutene var forvirrende mhp lengde, skilting og anbefalt rute.

Vi valgte å ta stigningen opp til Ridaren. Da fikk vi også se nedre del av Austre Okstindbreen. Stigningen gikk greit, men det blåste kraftig da vi kom opp. Breen var flott, i typisk nylig brepåvirket brelandskap.

Ruta fortsatte ned dalen sør for Ridaren. Det ble ei fin vandring ned dalen med Oksfjellelva til høyre for oss. Breelva var, slik breelver gjerne er, grå av silt og leire fra breeskuringen.

Ved Oksfjellhumpen traff vi stien langs Gresvatnet, og vi krysset Oksfjellelva på bru. Nå var det bare én km frem til Gressvasshytta. Den nyrenovert hytta var riktig stor, flott og moderne.
Opprinnelig var planen å overnatte der, men da jeg sjekket i går kveld var den fullbooket. Vi vurderte å ligge i telt på en fin mo like bortenfor, men klokka var ennå ikke 14. Med tanke på regnet som kommer i morgen ønsker vi å ta noen flere km i dag. I morgen er Røssvatnet målet og vi får da færre km i regn.

Vi tok en matpause på benken utenfor og fortsatte vandringen gjennom skogen mot Spjeltfjelldalen. Etter få km kom vi inn I store våte myrer i dalen. Nå var vinden blitt kraftig igjen og vi fikk den rett forfra. Det var mørke skyer, men regnet skal ikke komme før i natt.

Vi hadde satt oss som mål det som jeg trodde var en Statskog-koie, syv km inn i dalen fra Gressvasshytta. Vi gikk i vann opp til anklene, og da vi kom frem viste det seg å være ei kåte i stedet for ei koie. Det erget meg at jeg tok så feil. Kåta var ikke innbydende til overnatting, selv om det var meldt mye regn i natt og i morgen.

Gunstig teltplass var det smått om, for ikke si fraværende, i hele dalen. Utenfor kåter og koier er ofte litt flatt. Vi fant en flekk, som riktignok ikke var helt slett og flat, og slo opp teltet.
Skyene lettet litt slik at vi fikk sett Okstindan før vi krøp inn i teltet.

Det ble en dag uten regn og etappen ble på 27 km.
Vi telter 650 moh uten mobildekning.