Nordlandsruta dag 7, tirsdag 23. juli 2024.
Det kom faktisk litt regn sent på natta. Heldigvis var det bare en byge, så det ble ikke særlig vått på bakken. I sekstiden var Inger oppe å vaket. Jeg spurte om hun var våken og klar til å stå opp. Det var hun ikke, hun ville sove lenger. Javel, da måtte jeg bare legge meg ned jeg også. Jeg lå å småsov til klokka ble syv. Nå var det på tide å komme seg opp.

Dagens etappe starter på Røysvatn og vi går sørover med Njállavárre som mål, ca 24 km. Hele strekningen, unntatt de første 1,4 km, går på svensk side av grensen.

Vi var på stien kvart over åtte og temperaturen var allerede 19 grader. Det var for det meste overskyet med gløtt av sol. På ettermiddagen var det meldt mye regn. Under slike forhold blir det ofte også lyn og torden. Vi lurte på hvor langt vi vil rekke å vandre før det begynnte å regne.

Stien på norsk side av grensen var kronglete og litt vanskelig å følge. Terreng var også tungt med kløfter og små daler. Det var noen varder, men de hadde ikke rød maling, så de kunne være vanskelig å se.
Da vi krysset grensen endret landskapet seg. Det ble mer åpen og ikke slike kløfter som på norsk side.

Etappen vi går i dag ble merket med varder/røyser av DNT Oslo for en del år siden selv om ruta går på svensk side av grensen. De brukte vist kun rødmaling til å lage små T-er, ikke toppen av varene. Vardene er flotte og solide, men går ofte i ett med steinlandskapet de står i. GPS-spor som kan lastes ned fra UT, og kart var unøyaktig i forhold til merket løype.
Bortsett fra noen få plasser hadde vi imidlertid ikke problemer med å finne riktig led.

Etter 3,5 km kom vi til punktet hvor ruta krysser Grenseleden, som går fra Tysfjord til Ritsem. Skiltene som sto i stikrysset var blitt ødelagt av snø, pålen var knekt og skiltene lå på bakken.

Etter ytterligere 3-4 km kom vi til den første elva som måtte vades. Den navnløse elva, i alle fall på kart, kommer ned fra grenserøys 250A. Vi tok på oss badesokkene og vadet den uten problemer.
Disse lette badesokkene med tynn bunn av neopren er ypperlig å bruke til vading av elver, spesielt hvis vannet er iskaldt. Elvene vi har vandret til nå har hatt en behagelig, ja riktig deilig temperatur, og det var tilfellet med denne også.

Den mest beryktede elva, Rikkekjåhkå, kom etter ca 11 km vandring. Den kan være vanskelig å vade til midten av juli, og noen ganger senere også, alt alt avhengig av snømengden på våren. Det var lite snø i år og vi kunne nesten ha krysset elva tørrskodd på steiner.

Vi tok lunch ved elvebredden etter vadet. Det er fantastisk å kunne sitte slik å spise og slappe av, i bare t-skjorte og shorts i 23 grader med vind som holder insektene borte.
I dag er vist siste dagen med slik vær. Vi ser mørke skyer i øst, hvor vinden kommer fra, og det er lovet regn i løpet av dagen. Temperaturen vil også falle. Vi nyter godværet mens vi kan.

Fra Rikkekjåhkå, på kote 550, stiger ruta opp til kote 800 på for det meste bergterreng som er relativt lett å gå i.
Det høyeste punktet ligger ved høyde 826, sørøst for grensevatnet Jiegnajávråsj.

Vi tok en pause der, nøt utsikten, slappet av liggende på bakken, før vi gikk ned skaret ved høyde 826.
Nå går det svakt nedover i 7 km i vestsiden av dalen ned til Valldajåhkå. Bortsett fra de siste km var det mye stein og blokker på leden og den var litt tung å gå når føttene var blitt trøtte. Vi kunne se at det regnet ved Valldajåhkå.
Det ble noen stopp for å spise deilige multer før vi kom helt ned på det flate myrpartiet ved Valldajåhkå. Vi har gjennom hele dagen sett partier med multer som nesten har vært modne. Vandrere som kommer i dagene fremover kan kose seg med dem.

Ruta dreier så 90 grader mot vest og like etter står det et skilt som viser Nordkalottleden og retning mot Vaisaluoktastugan 33 km i østlig retning på tilsynelatende dårlig sti.
Nordlandsruta går til Vaisaluoktastugan, men krysser Valldajåhkå lenger vest. Vi dreide mot vest og traff fuktig myrparti. Etter hvert ble vi våte på beina i skoene for første gang på denne turen.
Så kom regnet fra øst. Vi hadde håpet å finne en teltplass før regnet kom, men det gjorde vi ikke. Ponchoene ble tredd over kropp og sekk og vi fortsatte å vandre i regn og vind. Etter en tid fant vi en teltplass og vi slo leir. Jeg satte opp teltet uten å ta av sekken og ponchoen. Tror du ikke det sluttet å regne da jeg endelig kunne krype inn i teltet. Temperaturen var fortsatt høy og vi frøs ikke. Stavene til Inger la jeg et stykke bortenfor teltet i tilfelle tordenvær.

Middagen ble laget og spist i teltet. Vi sjekket værmeldingen via InReach-en, og den meldte at vinden skulle dreide 180 grader og komme fra NNV med tilhørende regn og fall i temperatur i løpet av natten.

Dagens etappe ble på 25 km og vi telter 580 moh uten mobildekning.