Norge på langs 2022 dag 13, onsdag 9. mars.
Tyinkrysset hvor vi overnattet er et veikryss hvor E68 går videre vestover og vei 53 går mot Årdal. Det er en Joker og Intersportbutikk der. Det er vel knapt noen fastboende, men mange hytter. Jeg måtte se to ganger på åpningstidene på butikken, 09 – 18 (20). De har åpent lenger på lørdager enn hverdager. Hyttested. Her provianterer vi for de neste fire – fem dagene.
Du finner også Tyinkrysset Fjellstuer og Opplev Filefjell. Vi overnattet hos sistnevnte. Et hyggelig par som driver det. Anbefales.

Målet for dagens etappe var egentlig DNT-hytta Skarveheim. De siste dagene har jeg sett at det nok blir i meste laget. Det er knappe tre mil, men nesten 1000 høydemeter ut fra kartet. Etter knappe 12 km ligger DNT-hytta Sulebu. Det er ca 600 høydemeter opp dit og et mer realistisk dagsmål hvis vi skal overnatte inne. Dessuten var det meldt vind, motvind, kuling 15 m/s.

Vi handlet i går. En fullstappet bærepose. Dagens frokost var som vanlig, kornmat/mussli, men denne gangen med yoghurt. Luksus. På turen ellers bruker vi bare vann. Det høres forferdelig ut, men når vi bruker varmt vann i teltet på morran er det helt greit.

Vi var i gåinga litt over halv ni. Vi gruet oss til stigningene. Med rette. De var bratte. Heldigvis var det preppet løype. De gikk etterhvert nesten parallelt med alpinbakken. Vi måtte selvsagt ta av skiene og gå til fots.

Etter ca 400 høydemeter, godt over skoggrensa, flatet det ut og vi kunne spenne på skiene. Det var sur vind, men riktig flott. Sol og skikkelig fjellterreng og gode løyper. Vi koste oss.
Etter en god mil kom vi frem til Sulebu. Magen skrek etter mat og vi skulle lunche før vi bestemmte oss hva vi gjør videre. Det blåste for mye tidligere til at vi ønsket å spise før vi kom frem. Det blåste tidvis kraftig ved hyttene og vi tenkte å spise inne. Hyttested er ubetjent. Et oppslag på døra sa at det kostet 70 kr å spise lunchen inne. Betale 140 kr når det er sol ute blir litt feil. Vi fant en litt lun plass på en trapp og spiste der. Lunchen besto av to Polarbrød klappet sammen med spekepølse og majones mellom, og en kopp kakao.

Det var fortsatt tidlig på dagen, fint vær, men kraftig vind. Vi bestemte oss for å gå videre og se om vi nådde Skarveheim, etter ca to mil. Det skulle være en kraftig stigning.
Nå var det slutt på preppet løype. Kun et gjennblåst spor på en kvistet løype. Det gikk tregere. Så veltet min pulk og vi oppdaget at lærreima som skal holde draget fast i pulken var røket. Fanken heller. Jeg fikk erstattet den med et stykke flatt nylonbånd jeg hadde.

Så kom den første stigningen. En monsterstigning. Over 150 høydemeter rett opp med kuling fra siden. Vi tok av skiene og begynt å gå. Vi slet. Ikke for å skryte, men jeg er relativt kraftig i bena i forhold til vekten og har god kondis, men her slet jeg med pulken på slep. Det ble 25 skritt av gangen, så hvile, så nye 25 skritt. Utpeiset kom vi opp og begynnte å gå videre. Det tungt å gå. Jeg hadde syntetiske feller under skiene for å få godt feste, men de glir dårlig bortover og jeg må bruke kraft for å skyve dem, delvis løfte den Håpet om Skarveheim forsvant.

Vi ble etter hvert sulten og på en litt lun plass spiste vi hver vår muffins. Så kom en ny motløs stigning. Av med skiene igjen. Jeg bestemte meg for å forstå å telte på den beste plassen vi finner etter stigningen. Jeg så at Inger var sliten. Jeg la etter hvert frem forslaget.
-Vi prøver litt til var svaret. Hun gir seg ikke. Jeg sjekket gps-en. Vi ville være fremme ca kl 20 hvis vi fortsatte. Mørkt da, men månelys. Jeg lokket med at nå er det kun en stigning igjen, så for det meste nedover. Ca to timer igjen. Vi fortsatte på innstingt. Etter en nedkjøring hvor vi tilbakela en km og så en flott solnedgangen så vi den siste stigningen. Monster den også. Vi måtte ha mer energi og spise litt sjokolade. Av med skiene, feste de på pulkene, og så gå. Som roboter. Dette var den bratteste. Tidvis sank vi til knes. På det aller bratteste måtte jeg ta ett steg av gangen for så å hvile. Opp skulle vi. Det var viljen som drev oss. Jeg har aldri hatt en så tungt stigning tidligere. Jeg har gått mange. Vel oppe sprang jeg ned og overtok pulken til Inger. Det ble ikke tid til hvile på toppen, dagslyset var i ferd med å forsvinne. Vi fortsatte. Jeg vet ikke hvor vi tok kreftene fra. To Polarbrød og en muffins og litt sjokolade.

Vi kom til nedlastingen. Pulkene veltet. Inger måtte et utallige ganger rette opp pulken min i det skrå terrenget. Jeg måtte koble min fra og renne ved siden av den. Vi ramlet over små skravler. Dagslyset fortsatt helt. Heldigvis månelys. Vi så lys i et hus nede i dalen. Målet. Vi mistet løypa et stykke før dalbunnen, men kom oss heldigvis frem til byggingen. Det var imidlertid ikke Skarveheim. Den lå et 300 meter bortenfor. Vi så den ikke i mørket. Hvordan finne vei med pulk? Vi gikk på beina og lette. Så faller Inger på en issvull og slår seg i armen. Stort blåmerke og kul.

Etter neste en halv time er vi fremme ved Skarveheim. Låst. Det betyr at det er ingen der. Utmerket. Vi setter oss rett ned på benken i gangen når vi kommer inn. Endelig. For en tur. Så tar vi inn utstyrt, ordner varme og lager mat.

Vi var fremme kl 20 etter nesten 12 timer.
Dagens etappe ble på 32 km og hele 1207 høydemeter.