Det er ikke alltid det går som planlagt.
Onsdag, dag 11 på turen, kom vi til Ljosland hvor vi avsluttet skigåingen. Der hadde vi en sykkelvogn stående som vi skulle laste pulkene på og vandre videre på asfalt sørover, og nedover, i retning Lindesnes. Distansen fra Ljosland til Lindesnes er 120 km.

Vi overnattet på Ljosland Fjellstove og spiste god frokost før vi gjorde vognen klar for å vandre. Vi gikk 3 mil første dagen, torsdag, Skjærtorsdag, og overnattet i teltet ved et grusverk.
Status var da at vi plagdes en del med vognen. Den var nok for tungt lastet. Jeg kjente det I føttene i nedoverbakker. Det var tungt å bremse med kroppen. Det tok på føttene etter hvert. Inger plagdes med rygg og hofte. Men vi var med godt mot.

Fredag, ble både kroppene og vognen verre. Bolten til det lille hjulet fremme på vognen ga mer og mer etter. Hoften til Inger ble verre og jeg fikk smerter i venstre fotblad. Etter å ha gått to mil kom vi til Byremo. Der var det en bensinstasjon og butikk, men alt var stengt på en Langfredag.

Vi fant noen stoler bak butikken og satte oss ned for å spise og vurderte situasjonen. Vi følte oss som uteliggere der vi satt, og det var kanskje det vi var. Det minte oss om PCT i fjor.

Jeg konkluderte med at vognen ikke ville holde de 7 mil vi hadde igjen til Lindesnes. Det ville kanskje ikke kroppene våre heller. Det vil si, vi ville klart det, men vi kunne dra på oss noe skader som vi ville slite lenge med.

Vi vurderte å avbryte turen der. Det var ingen busstransport på mange dager, men jeg så at Sørlandsbanen krysset dalen 15 km lenger nede i dalen i Audnedal.

Mens vi satt og vurderte alternativene kom det en bil svingende bort til oss. Jeg tenkte at det kanskje var butikkeieren, men det var 90 år gamle Arvid. Han spurte på sin inngrodde Seterdalsdialekt, dette er Dalstrøka Innafor, om vi var turister.
Vi bekreftet dette og ga han og kona en rask forklaring på hva vi hadde gjort og situasjonen vi var.
-Men jeg kan kjøre dere til Audnedal, sier han.
Vi lot skjebnen avgjøre vårt valg og takket ja. Men ville vi få plass til alt utstyret i den splitter nye Kia-en?
-Vi prøver, sier Arvid.
Jeg forberedte meg på å sende Inger og utstyret med bilen og at jeg skulle gå til Audnedal, men jaggu fikk vi ikke plass til alt. Til og med Inger og meg i baksetet.
Arvid tilbød seg å kjøre helt til Kristiansand hvis vi ønsket, men vi tok til takke med Audnedal.

Situasjonen minnet om da vi for noen år siden kom til Snåsa og Bjørg hjalp oss med å komme oss ned fra fjellet og til bygda. Vi kjente ikke til begrepet da, men både Bjørg og Arvid var Trailengels slik vi opplevde på PCT i USA i fjor. Virkelige hjelpere.
Arvid ga oss telefonnummeret og sa han kunne kjøre oss tilbake til Byremo når vi en gang kom tilbake til Audnedal for å fullføre turen.

Vi slo opp teltet ved Audnedal stasjonen og tok toget neste morgen kl 09:00, lørdag, påskeaften, til Oslo.

Det var litt surt å skulle avslutte kun syv mil fra Lindesnes, men vi prioriterer helse og kroppene først og depper ikkeav den grunn. Vi gjør dette i etapper og den siste avsluttende etappen blir uten skiutstyr ved en senere anledning. Da skal vi ha andre sko.