Patagonia dag 15, tirsdag 24. januar 2023.

Det var en god følelse å kunne legge seg i teltet i går kveld og høre det kraftige regnet tromme på bølgeblikktaket over teltet uten å ha bekymring for konsekvensene av regnværet. Når man ligger i telt i regnvær og vind er man ellers alltid på vakt. Vi ble revet ut av drømmeland et par ganger av bjeffende hunder, og rakk å registrere at regnværet avtok ved midnatt.

Den ivrigste av hanene begynte å gale over en time før soloppgang, mens det ennå var mørkt. Det er egentlig bare kos å bli vekket av hanegal, men det var litt tidlig.

I dag er det reisedag med buss igjen. Vi tar disse reisedagene som en del av opplevelsene ved turen. Vi er ute etter opplevelser, ikke bare fjellvandring på denne Patagonia-turen.

Vi fortsetter sørover på Carretera Austral fra Chaiten til Coyhaique, ei strekningen på ca 45 mil. Bussen skulle gå kl 11:00. Den lokale operatøren, som hadde kontor like ved, fortalte at bussen pleide å komme en halv time før avgang. Dette er startpunktet for bussen.

Kl 11:00 var det ennå ikke kommet noe buss. Ikke ti over elleve heller. Så husket jeg noe annet operatøren sa;
-Husk at dette er Patagonia, ta det rolig, ting tar tid.
Til tross for dette snek seg inn en liten følelse om at det kanskje ikke gikk buss i dag likevel. Operatøren var merkelig nok forduftet.
Kl 11:20 kom bussen imidlertid og vi var et halvt dusin passasjer som steg ombord.

Vi var tilbake på Carretera Austral igjen.
Carretera betyr hovedvei, og austral betyr sør. Altså Hovedveien Sør. Det er bare én vei sørover i Chile fra Puerto Montt hvor veien starter. Den ender i Villa O’Higgins, etter ca 210 mil. Men det er fortsatt langt igjen til Chilets spydspiss.

Byggingen av veien tok til på 1970-tallet og ble ikke ferdig, eller rettere sagt kjørbar før på 90-tallet. Ennå er bare en tredjedel asfaltert og store strekninger minner om anleggsvei. Det er dette, i tillegg til naturen, som gjør veien attraktiv for turister som oss. Det kan minne om Nord-Norge på 60-tallet.

Veibyggingen var en stor økonomisk utfordring for Chile, og det måtte en diktator til. Hæren gjorde statskupp i 1973, styret Salvador Allende og satte inn General Augusto Pinochet som president. Pinochet hadde vært professor ved krigsakademiet, studert veibygging og var forsvarssjef i årene før statskuppet. I 1976 var hæren, med 10.000 soldater, i full gang med veibyggingen sammen med private firmaer.

Pinochet gikk av som president i 1990 og den demokratisk valgte Aylwin overtok. Da gikk det mye langsommere med byggingen.
Historien viser at det er lettere å få satt i gang store prosjekter under en diktator. Historien viser også at en diktator må undertrykke folk og menneskerettigheter for å beholde makten, så også i Chile.

Noen steder som Carretera Austral passerer hadde tidligere kum veiforbindelse til Argentina. Ellers var kommunikasjon basert på de mange små flyplasser, nesten som i Nord-Norge.

Bussturen til Coyhaique tok ni og en halv time. Det var flere pauser underveis hvor vi kunne kjøpe litt mat på de små stedene. Flere av passene vi passerte hadde mange hårnålssvinger på vei opp og ned. Bussen var gammel og slitt, hadde kun én vindusvisker, nedgiringen til andregiret skrapet og toalettet virket ikke. Det ble to tissepauser i veikanten underveis. Mannfolka sto på rekke og rad i veigrøfta mens damene gikk inn i skogen.

Det regnet, som det ofte gjør hjemme, under store deler av turen. Vi fikk imidlertid sett både natur, bygginger og folk og bussturen ble heldigvis ikke bare et ork slik det vanligvis er når vi reiser hjemme.

Det begynte å bli mørkt da vi ankom Coyhaique, det blåste og var regn i lufta. Vi ble småfråsne og teltlivet fristet plutselig ikke lenger når det fantes andre alternativer. Vi valgte å leie ei sentral leilighet. Den fikk høvelig god omtale på Booking, men etter moderne Vest-Europeisk standard var det ei rønne.

Vel, vi skulle ikke være der så lenge. Byen virket ikke trivelig. Dører og vinduer på alle forretninger var beskyttet bak jerngitter og dette ga et trist preg.