Patagonia dag 18, fredag 27. januar 2023.
Gatehundene bjeffet og holdt leven helt til kl halv fire i natt. Så var det stille til kl fem. Da startet den første hanen. Det må ha vært sjefshanen for sekunder etter kunne jeg høre 6-7 andre haner rundt oss.

Vi hadde en rolig morgen. Bussen vi skulle ta videre sørover skulle ikke gå før kl 09:30.
På vei til hovedveien og busstoppet kom det plutselig en mann syklende med en hånd på styret hvor han holdt et handlenett. I den andre hånden balanserte han et brett med 30 egg uten lokk på! En virkelig sjonglør. Han måtte stoppe i et veikryss og jeg benyttet anledningen til å knipse et bilde.

Bussen kommer fra Cochrane og vi sto å ventet, sammen med et fransk par, der den slapp oss av to dager tidligere, ca 100 meter ovenfor det offisielle busstoppet. Da bussen kom svingte den av fra hovedveien og stoppet, knappe 100 meter før den kom frem til oss. Det virker som om at sjåførene har ulike rutiner i disse småbyene. Vi hadde reserverte plassbiletter og setene var behagelige. Dessverre virket ikke toalettet ombord på bussen og da blir det å finne et alternativ når bussen gjør et stopp underveis.

Bussturen tok syv timer ned til Cochrane. Det var kun den første mila hvor det var fast dekke på veien. Ellers var det humpete, støvete og smal grusvei. Vi missunte ikke syklistene, som humpete på grusveien, og som vi passerte og etterlot i støvskyen bak oss. Noen turister velger å sykle Carretera Austral.

Da vi ankom Cochrane syv timer senere gikk vi inn på busstasjonen og bestillte billetter til neste buss videre sørover til O’Higgins som er endepunktet på Carretera Austral. Neste var i morgen, lørdag, men den var full. Neste etter det igjen var mandag, så vi booket da. Dama i skranken kunne ikke engelsk og vi fikk hjelp av en Chilensk turist, Jetro, som sto bak oss i køen og som kunne engelsk.

Etter at Jetro hadde kjøpt sin billett, til en annen reise, gikk jeg bort til han for å takke for hjelpen. Vi kom i snakk og det viste seg at han hadde også planlagt å dra til O’Higgins for så å ta en liten båt videre over den lange innsjøen der. Nå hadde han imidlertid fått pålitelig informasjon om at båten ikke hadde gått de siste 20 dagene pga mye vind. Den går ikke hvis det blåser for mye. Han hadde nå valgt å ikke reise sørover til O’Higgins, for det er en blindvei, og heller reise nordover igjen for så å komme over til Argentina og fortsette sørover der.

Vi så straks at vi måtte velge samme løsning. Å reise én dag sørover til endepunktet på Carretera Austral, og håpe på vindstille ville være et sjansespill.
Vi må også komme oss nordover til Chile Chico får så å komme inn i Argentina.
Ja, ja, improvisering og endring av planer er en del av opplevelsene. Vi var glade for at vi ikke brukte flere dager ned til O’Higgins og opp igjen. Det går ikke busser der hver dag.

Det går vistnok en liten buss til Chile Chico på mandag, men ingen vet hvordan man kan kjøpe billetter. Vi fikk et telefonnummer fra Jetro til busselskapet, men vi kommer ikke langt med det når vi ikke snakker spansk.

I Cochrane, som har vel 2000 innbyggere, er det flere små campingplasser. Vi hadde sett oss ut én etter vurdering fra andre hikere. Da vi kom dit spurte jeg en tilfeldig jente hvor verten befant seg, og hun viste vei. Fernanda og kjæresten hennes, Rodrigo, kunne engelsk og de hjalp oss med kommunikasjon med verten. De hørte om våre problemer med å nå komme oss til Chile Chico og ringte busselskapet for oss. De fikk ikke noe svar, men skal prøve mer senere. De var et virkelig hyggelig par fra Santiago og vi hadde en trivelig prat med dem utenfor teltene våre senere på kvelden.