Patagonia dag 37, onsdag dag 15. februar 2023.
Torre del Paine O-circle dag 4.
Det ble litt dårlig søvn i natt for vinden laget mye lyd i trærne over oss. Jeg våknet kl 04 og hørte den svake lyden av nedbør på teltduken. Det var ikke lyden av regn, det var lyden av fuktig snø. Når jeg lå på ryggen og det kom noen kraftige vindkast, kunne jeg kjenne små snøkrystaller som hadde blåst inn i teltet og som drysset ned i ansiktet mitt. Dette var vintervær.

Jeg ble liggende våken og vekket Inger klokken ti over fem. Vi hadde avtalt å starte vandringen kl 06:30. Klokken 07 var siste frist for å forlate plassen.

Vi spiste frokosten og pakket ned i sekkene i lyset fra hodelyktene. Så krøp vi ut i et landskap som nå var gått over fra sommer- til vinterlandskap. Vi ristet snøen av teltet og pakket det ned. Å pakke ned et telt med snø på, for man får ikke bort all snøen, er alltid en kald opplevelse og noe av det verste jeg gjør på tur. Det tar lang tid før jeg får varmen i fingrene igjen.

Så gikk vi med hodelyktene på opp til Refugio-en for å gjøre siste forberedelser med gamasjer og utsty, samt treffe de andre hikerne. En gruppe var i ferd med å gå da vi kom dit. Vi så bare lysene forsvinne i skogen.

Det var en nervøs stemning og vandrerne var spente på det som de nå skulle gå gjennom. For de fleste var dette første opplevelse med slike snøforhold i fjellet. Vi gjorde oss ferdig og gikk ut sist i det som ble gruppe to, noen minutter over halv syv.

Solen var ennå ikke kommet opp og skogen var mørk, men bakken var nå blitt hvit. De fleste gikk med hodelyktene på. Det ble stigning fra starten av. Det skulle være 700 høydemeter kontinuerlig stigning opp til passet, bare avbrutt av noen små nedoverbakker.

Det snødde lett, først fuktig, så heldigvis tørr snø etter hvert som vi tok høydemeter. Vinden var sterk hele tiden. Det er viktig å kle seg riktig i slikt vær. Vi hadde regnbuksene og GoreTex-jakkene på og fikk regulert med riktig bekledning under slik at vi ikke ble svette eller frøs. Det kritiske punktet for oss er hendene. Vi fryser svært fort på hendene. Jeg hadde hansker med vanntette tynne vindvotter. Inger hadde vanntette lange sokker på hendene som vind og vannsperre. Under hadde hun ullsokker.

Vi passerte alle hikerne i gruppe to. En ung Chilener så undrende på oss da vi passerte han i det litt ulendte terrenget og spurte;
-Where have you been training?
-We are from Norway, svarte jeg kort og la han og kompisene hans bak oss.

Nå var vi kommet over skoggrensen og vi så den første gruppen i stigningen fremfor oss. Vi så ikke stien, men fulgte bare sporene i snøen. Temperaturen var nå blitt -5 grader og vindkastene var kraftige og gjorde det tidvis vanskelig å gå og gjorde sikten dårlig. Ved kryssing av en bekk tok vi igjen gruppen på ca15 personer.

Vanligvis går jeg først og finner vei, men nå var det greit å ligge bak og bare følge på uten å bruke energi på navigering i snøfokket. Dette var skikkelig ufyselig vintervær og alle var på sommertur. Jeg var kald på fingrene og fikk ikke fotografert og filmet så mye som ønsket. Jeg prioritere fingrene.

Etter to og en halv time var vi oppe på passet Paso John Gardner. Så bar det ned på andre siden i like sterk vind. Til alt hell stilnet vinden raskt når vi kom ned i høyden. Det var synd jeg ikke fikk tatt bilde av alle mennene med is og snø i skjegget. Flere hadde fortsatt snø i skjegget en time etter at vinden stilnet.

Vel nede i skogen fikk jeg neggelbitt og smerter i de følelsesløse tomlene. Det betydde at blodomløpet var i gang igjen og varmen og følelsen kom tilbake.
Den fine utsikten fra passet til breene i området uteble.

Trailen gikk i fall nedover og tidvis oppover ned dalen til Refugio Grey som vi ankom kl 14. På vei ned gikk vi over tre lange hengebruer og vi hadde breen Glaciar Grey nede på vår høyre side. Det kom og fikk snøbyger hele tiden.

Refugio Grey har flere bygninger og en café. Vi gikk inn der og tok en vin og cola. Etter hvert kom det flere hikere til bordet vårt og vi hadde det riktig trivelig. Det store samtaleemnet når vi møtte andre hikere var uværet på vei opp til passet. For det var et skikkelig uvær. Vi har aldri vært med på slikt på en sommertur. På en vintertur, javisst, men ikke på en sommertur.

Før vi startet sa jeg til noen engelske og amerikanske jenter; -This will be a day to remember. Og det ble det. Du kunne se det etter hvert som de ankom Grey. Du så de i øynene og smilet, smilet du får når de har opplevd noe stort. Denne dagen glemmer de ikke.