Patagonia dag 50, tirsdag 28. februar 2023.
Rio Gallegos er en by med ca 100.000 innbyggere. Den ligger ved elvemunningen til elven med samme navn. Byen er hovedstaden i regionen Santa Cruz og ble grunnlagt i 1885 for å befeste Argentinsk suverent i området. På den tiden var det svært lite befolkning i sørlige del av Patagonia og det var stridigheter mellom Chile og Argentina om grensene.
De første europeerne som kom hit på slutten av 1800-tallet var, eller ble, bønder som drev med sau. Pampassen er enorm og egnet seg godt til sauehold. Rundt århundreskiftet var Argentina verdens største kjøtteksportør og økonomien blomstret.
Sauehold og det som det medførte var byens viktigste faktor rundt århundreskiftet.
Vi bor på hotell Laguna Azul og har booket to netter her. Hotellet har ikke mange stjerner, men det er sentralt, det er rent og det er frokost inkludert i den latterlige lave prisen.
I dag oppsøkte vi turistkontoret i byen og der traff vi Alex. Hun var den eneste der som kunne prate engelsk. At hun pratet engelsk skyldes nok at hun hadde studert på universitet. Hun ga oss en hel time med informasjon om byen, Santa Cruz som regionen heter, og Argentina generelt. Hun var oppslukt i emnet og det virket som om hun var glad for å få formidlet dette til to interesserte internasjonale turister. Det var en stund siden hun hadde praktisert engelsk, fortalte hun oss, så det hadde nok ikke vært så mange europeerne der i det siste.
Byen har flere små museum og vi besøkte marinemuseet og jernbanemuseumet. I starten av 1990-tallet ble det bygget jernbane fra Rio Gallegos til Rio Turbio, like ved grensen til Chile. Formålet med banen var å frakte kull fra Rio Turbio til kysten. Banen hadde i starten navnet Ramal Ferro Industrial Eva Peron. (R.F.
I.E.P). Eva Peron hadde heltestatus på den tiden. De nye makthaverne senere på 50-tallet likte ikke navnet og fikk det endret. Mer om Eva Peron senere.
Planen var også å knytte byen til jernbanenettet nordover til Buenos Aires, men dette ble aldri realisert. Lokomotivene var derimot innkjøp og de ble da benyttet på banen til Rio Turbio. Det viste seg snart at lokene ikke var nok kraftig til kulltransport, så nye og kraftigere lok måtte nå kjøpes inn. Alle lokomotiv var damplokomotiv. Først på 1990-tallet ble de skiftet ut med dieselelektriske lok.
Det lille jernbanemuseet fikk da overta alle damplokomotivene. Et av disse var restaurert, de resterende sto bak museet til forfall. Lokomotivet krever imidlertid ny overhaling og er ikke operativt nå. Det vil nok aldri kjøre på skinner igjen. Jeg kunne ikke dy meg og gikk bort til navnet RFIEP og dekket til F og E med hånden. Da ble det RIP. Mannen fra museet smilte.
I Rio Gallegos blåser det mye. I dag var vinden svært kraftig med 20 m/s. I kastene var det enda kraftigere. Vi kan ikke huske å ha opplevd slik sterk vind inne i sentrum av en by. Da vi gikk nede ved strandpromenaden hadde vi tidvis problemer med å holde oss på beina. Vinden pisket sand i ansiktet slik vinden gjør med snø på vinteren.
Alex på turistkontoret var stolt over at Argentinas tidligere president Nestor Kirchner (2003-2007) var fra Rio Gallegos. I denne perioden fikk området ekstra midler. Slik er det i Argentina.
