Patagonia dag 54, lørdag 4. mars 2023.
Det er i dag to måneder siden vi reiste hjemme fra. Dagen i dag har vært rolig, selv om det ble 20 000 skritt. Det ble strandliv, avslapping og litt vandring i byen. Vi bor i fin leilighet strategisk plassert i byen.
Puerto Madryn har en aluminiumsfabrikk som største arbeidsgiver, men de siste årene har turistnæringen blitt den største næringen. Det er for det meste nasjonale turister. Chilenere og franskmenn er de største utenlandske turistgruppene. Vi føler oss alene som utlendinger her, i motsetning til sør i Patagonia.

Foruten den lange og flotte stranden er halvøyen, Valdés, som ligger like nord for byen, områdets største attraksjon. Vi får ikke tid til å besøke halvøyen.

På turistkontoret i Rio Gallegos var Alex stolt over at tidligere president Nestor Kirchner var fra Rio Gallegos. Hovedgaten i byen ble omdøpt til hans navn. Nestor Kirchner var peronist og hadde vært ordfører i byen samt guvernør for Santa Cruz regionen. Faren var av sveitsisk opprinnelse og moren av kroatisk opprinnelse.
Nestor Kirchner satt bare én periode og valgte å ikke stille til gjenvalg i 2007 selv om meningsmålingene ga han hele 60 oppslutning. I stedet lanserte han sin kone, Cristina Fernandés de Kirchner, som kandidat. Nå kan man tro at det er slik man gjør i mindre demokratiske land, men Cristina var ingen hvem som helst.
Hun og Nestor var begge jurister og traff hverandre under studietiden. De var begge politisk aktive og hun representererte bla Santa Cruz i kongressen og satt etter hvert i Senatet. Som Førstedame gjorde hun seg bemerket og representererte flere ganger sin man.
Hun vant presidentvalget senere på året og ble Argentinas første valgte kvinnelig president. Som vi husker var Isabell Perón den første kvinnelige presidenten, men hun var ikke valgt. Hun var visepresident under sin mann, Juan Perón, og ble i kraft av å være visepresident, president da Juan Perón døde i 1974. Juan hadde ønsket å forme Isabell på samme måte som Eva, men hun var et helt annet emne og hennes presidentvirke ble en fiasko. Riktignok fikk hun tittelen verdens første kvinnelige president, men hun ble ikke valgt. Det gikk slik det pleier å gå i Argentina når problemene tårner seg opp og politikere ikke evner å løse dem, hun ble avsatt av et militærkupp i 1976.

Cristina Fernandés de Kirchner derimot, var et politikkeremne, og hun ble gjenvalgt da hennes første periode var over i 2011. Hun satt ut sin andre periode.
I 2019 ble hun valgt til visepresident under Alberto Fernandés og innehar denne tittelen nå. Det siste halvåret har det blåst hardt rundt henne. Sist høst ble hun utsatt for et attentatforsøk og i desember ble hun dømt til 6 års fengsel for å ha gitt en kontrakt til en familievenn. Dommen er anket og siste ord er ikke sakt der. Dette blir imidlertid mine siste ord om Argentinske politikere i denne sammenheng.