Mile 1685,3 til 1710
Km 2712,3 til 2752Day 100!
Goodbye California! Hello Oregon!
I dag er det en merkedag på to måter. Det er dag 100 på turen og i dag krysset jeg grensen mellom California og Oregon.Men la meg begynne med starten av dagen.
Jeg la meg tidlig og sov godt gjennom hele natten. Kl 04:30 våknet jeg, og overraskende nok til meg å være, sovnet jeg igjen og våknet kl 05:00 slik jeg pleier.
Jeg frøs i natt og måtte snøre soveposen helt igjen. Ikke var det kaldt i natt heller. Jeg fryktet at jeg brygget på noe jeg ikke ville ha. Jeg fikk se dag an.Det var 53 km til veien som fører til Ashland og jeg ønsket ikke å presse meg til å ta hele distansen i dag. Jeg ville da ha kommet sent og sliten inn til Ashland og det så jeg ingen hensikt i.Målet var å gå rolig 35-40 km i dag, søndag. Da ville jeg kunne komme inn til Ashland på mandag formiddag, som vil være et gunstig tidspunkt.Første mål for dagen var imidlertid grensen mellom California og Oregon som kom etter 10 km. På vei dit fikk jeg en flott soloppgang og det slo meg at dette er siste soloppgang i California. Det har vært mange flotte i disse 100 dagene. Jeg måtte ta meg selv i å stoppe og bare nyte det nydelige lyset over landskapet.Trailen gikk i sikk-sakk opp til grensen. Jeg hørte plutselig stemmer i lia ovenfor meg, og jeg skjønte at det måtte være hikere som feiret. Så kjente jeg hasj-lukten komme sigende ned gjennom skogen. Det var fortsatt to svinger igjen før jeg var der.På grensen var det 8 hikere. En av dem var unge Andrew som vi møtte for første gang da vi skulle ta bussen fra San Diego til Campo før vi startet på trailen. Han og kammeraten Kez var de første PCT-hikerne vi traff. Jeg har truffet Andrew flere ganger på disse 100 dagene, men det var ekstra hyggelig å treffes her. Det hadde jeg ikke trodd da vi startet for 100 dager siden.De fleste hikere er lei av California når de nærmer seg grensen og feirer like mye at de endelig er ferdig med California som å komme inn i Oregon. Slikt er det egentlig ikke for meg. Jeg ble aldri skikkelig lei California.California har alltid vært den staten i USA som jeg har vært mest fascinert av.
Den har «alt». Hav, kystlinje, lange og høye fjellkjeder, innsjøer, store skoger, ørken, og den har fjell hvor det er alpin- og skianlegg om vinteren. Det er i California mye av innovasjonen i USA finner sted. Her ligger også Silicon Valley. California er også kjent for å være først ute med sikkerhet og miljøtiltak i USA.
At jeg nå har vært 100 dager i staten hadde jeg for noen år siden ikke kunne forestilt meg.På disse 100 dagene har det bare vært en håndfull dager med skyet vær. Knapt to dager med regn. Ellers har det vært sol fra skyfri himmel. Virkelig Sunny California. Jeg har for lenge siden sluttet å sjekke værmeldingen. Det er alltid sol. Det passer meg utmerket som ikke liker regn.Det har vært 100 flotte dager, men jeg må innrømme at det også har vært mange tunge dager. Selv om himmelen alltid var blå har det i min hikerverden tidvis vært mørke skyer. Når kroppene var skikkelig slitne, når knærne verker, når stigningene var alt for lange, når heten holdt på å gjøre deg gal, når tørsten fikk deg til å føle at ørkenen hadde tatt plass i ganen din, de endeløse brente skogene og når skader oppstår. Men man kommer over dette også, det gir deg erfaring og gjør deg sterkere. Sterkere til å møte lignende utfordringer senere.Det er imidlertid det positive og hyggelige som kommer først frem i minnet.
California har virkelig satt standarden og jeg får se hva Oregon og etterhvert Washington har å by på.Etter å ha krysset grensen steg trailen videre oppover. Beina kjentes ikke så friske ut som jeg ønsket, men jeg vandret rolig.Jeg fikk en melding fra Gry, Lightfoot. Hun var på vei ut fra Ashland og anbefalte meg å overnatte på Ashland Commons Hostel hvis jeg dro til Ashland.
Jeg fulgte rådet og bestillte overnatting fra mandag til tirsdag. Det er tre personer på rommet og prisen er $32. Det er mye rimeligere enn hotell og jeg får se hvordan det fungerer. Senere på ettermiddagen ble jeg litt engstelig ang covid når jeg skal være på Hostel. Jeg må være forsiktig. Jeg ønsker ikke å få covid her i USA.Jeg tok en god pause etter 18 km. Og neste etter 29 km. Det var varmt og jeg lå i skyggen under trærne. Ved siste pause gikk det en grusvei like ved. Jeg var ferdig med pausen og sto å tøyde kroppen da en pickup kjørte forbi. Sjåføren hadde vinduet åpnet og kjørte rolig for ikke å støve så mye. Han vinket i det han passerte. Jeg vinket tilbake og ropte:
-Do you have a soda?
Jeg var varm og hadde lyst på noe annet enn lunkent vann.
Har stoppet og sa at han hadde ikke soda, men han skulle finne noe annet. På kassen bak hadde han en stor kjøleboks og jeg fikk kald ananas. Så fisket han frem en iskald flaske is-the.
Det var Martin og sønnen Weise som var på sommerfugjakt. De kjørte rundt og gjorde undersøkelse av utbredelse osv. De var trivelige og det var hyggelig gjort å hjelpe en tørst hiker.Etter å gått nesten 1000 høydemeter møtte jeg tre turgåere som var på dagstur. Det var Gail, Steve og Karen fra San Francisco. Jeg stoppet og vi hadde en hyggelig prat. Så spør de meg om jeg vil ha en kald øl. De hadde en kjøleboks i bilen like ovenfor trailen. Jeg takket ja og gikk sammen med dem til bilen. Dette var skikkelige ølfolk og de hadde kun utvalge bokser. Ølet var god og forfriskende.
Gail og Steve hadde vært i Norge og Lofoten.
De var, som alle andre amerikanerne jeg har møtt, svært hyggelige og rause mennesker.
Jeg hadde en trivelig halvtime sammen med dem før jeg vandret videre.Jeg vet jeg har nevnt det tidligere, men jeg et stadig positivt overrasket over den vennligheten, hjelpsomheten og rausheten jeg blir møtt med her i USA.Da jeg kom på toppen av dagens stigning fikk jeg en ny overraskelse. Der sto det to kjølebokser med soda, brus som var til PCT-hikere. Jeg tok en boks cola og satte meg i skyggen og nøt den mens jeg så på utsikten.Jo, oppholdet i Oregon kunne jeg så vist ikke klage på så langt.Jeg gikk en knapp halvmil til og teltet på Mt Ashland Campground. Der fant jeg en fin og usjenert plass.Jeg frøs i morges og følte meg ikke helt i form, men det forsvant utover dagen. Jeg holdt meg til planen og vandret rolig uten å stresse. Det ble en fin dag.