Mile 1710 til 1718,7
Km 2752 til 2765,9

I dag blir det Nero, dvs neste en Zero. En Zero er en dag hvor man har 0 miles/km. Typisk en hviledag. En Nero er en kort dag, en dag hvor man ikke blir mange miles eller km.

Jeg gikk 14 km, stort sett bare I skog, til Interstate 5 og Highway 273 som løper parallelt der trailen treffer veiene. Det var 18 grader da jeg sto opp i morges, så det blir nok en varm dag.

Mot sør så jeg Mount Shasta, dette vulkanfjellet som har samme profil fra alle sider. Jeg har sett det fra øst, sør, vest og nå fra nord. Trailen gjør en gigantisk bue på vel 500 km rundt fjellet, som om man skulle være redd for at vulkanen skulle våkne til liv igjen. Trailen følger imidlertid bare fjellryggen som gjør denne buen. I hele denne buen på vel 500 km kan man se fjellet som fortsatt har snøpartier i fjellsidene.
I dag ser man ikke toppen av fjellet. Det er en slags dis eller røyk i horisonten over fjellet, og man kunne nesten være fristet til å tro at det var vulkanen som hadde våknet og spydd ut dette.

Klokken halv ni var jeg ved veiene og jeg lurte på hvor jeg skulle stå å haike for å komme meg til Ashland som ligger en og en halv mil mot nord. Jeg stilte meg like godt i krysset der man tar av fra Highwayen for å kjøre nordover på Interstate 5. Da haiket jeg faktisk nesten på begge veiene. På Interstate 5, som er en motorvei, er det forbudt å haike.

Det var ikke så mange bilder som passerte så tidlig, men jeg tror faktisk det var bil nummer 8 som stoppet. Da jeg hadde satt meg inn i bilen sa sjåføren at dette egentlig var en Uber bil og pekte på skiltet i frontruten. Han skjønte at jeg ikke var klar over det og sa at jeg skulle slippe å betale. Han hadde fått betaling på turen frem til trailen og nå kunne han gjøre en god gjerning på turen tilbake.

Han satte meg av i utkanten av sentrum like ved et minimarked hvor jeg kunne kjøpe meg noe å drikke. Klokken var ennå ikke 9 og butikkene hadde knapt åpnet.
Mens jeg sitter utenfor butikken og spiser en varm burrito ser jeg Rocket og to av kompisene passerte på veien bortenfor. Jeg roper på dem, men de hører ikke det i trafikkstøyen.

Jeg tenker så å gå til Ashland Commons Hostel hvor jeg hadde booket meg inn på et tremannsrom, men så oppdaget jeg at Hostellet er ubetjent og at man må ringe når man ankommer, etter kl 15. Det er en og en halv km dit så jeg tar ikke sjansen på at jeg kanskje slipper inn nå.

Jeg hadde innkjøp jeg skulle gjøre og foruten proviantering må jeg ha nye gamasjer, nye solhansker, gass, en powebank. Og så vil jeg ha frysetørket middager. Til min store overraskelse oppdager jeg at det ikke er sportsbutikker i byen. De la ned under pandemien. Jeg finner ikke noe av det jeg har behov for.

Det ender med at jeg må ta buss til neste by, Medford, som ligger ytterligere 2,5 mil mot nord.
Der er det helt andre forhold, og de har til og med en REI-butikk. Det blir målet mitt. Til min glede finner jeg alt jeg trenget der. Jeg bevilget meg til og med en ny shorts. Den jeg har, som er en Norrøna zippshorts, er gørrskitten. På en eller annen måte ser det ut som om sliten suger seg fast i stoffet.

Jeg har også et håp om å finne en Verizon forhandler. Det er det amerikanske mobilabonnement mitt. Det er et abonnement med forhåndsbetaling, men det er kun mulig å bruke amerikansk kredittkort når jeg skal gjøre dette over nettet. Det er helt utrolig. Jeg slet mye før jeg fant ut dette for knappe to måneder siden og Molly var da så hjelpsom og lot meg benytte hennes kredittkort og betalte for to måneder. Jeg fant en Verizon forhandler og der fikk jeg betalt for de neste to måneder. Godt, da var det også i boks og en bekymring mindre.

Så var det å komme seg tilbake til Ashland. Det ble to bussbytter. Nå var det skikkelig varmt, 39 grader. Yr meldte 41 som maks denne dagen.

I Ashland fikk jeg proviantert og nå var jeg sulten og hadde lyst på pizza og noe kaldt å drikke. Jeg går inn på nærmeste restaurant, som viser seg å være et ølsted med et svært utvalg av øl. Nesten alle bordene er opptatt, men jeg finner et ledig bord, setter fra meg sekken og ser meg litt om i lokalet. Det sitter to damer i 40-årene i andre enden av lokalet. Den flotteste av dem smiler og vinker til meg. Det er kanskje en hiker jeg har sett på trailen, men som jeg ikke kjenner igjen selv om hun var pen, tenker jeg, men jeg tviler litt. Jeg vinker tilbake, men kunne ikke huske henne, og ikke hadde hun hikerklær på seg heller. Hun kommer mot meg med et stort smil som var ekte, kun en dyktig skuespiller kunne gjort noe tilsvarende. Så spør hun om hun kunne spandere en øl på meg. -Ehh, ja selvfølgelig, sier jeg. Jeg blir litt satt ut.
Nå må du være forsiktig Bjørn, tenkte jeg. Dette en en situasjon jeg aldri før har vært utsatt for. En mye yngre dame, og en flott dame, på et anerkjent sted vil spandere øl på meg. Har det vært et litt lugubert sted ville jeg nok takket nei, da ville det være større sjanse for lureri, men her, på dette stedet, på lyse dagen. Hadde jeg vært singel ville dette vært en drømmesituasjon og jeg ville slått til uten å nøle. Jeg følte det uhøflig å si nei. Hun geleidet meg til bardisken og bak disken sto tappekranene tett på rekke og rad, som orgelpiper i en stor katedral i fire meters bredde.

-Hvilken øl har du lyst på, sier hun mens hun holder kredittkortet i hånden fortsatt like smilende. Hvis smilet ikke er ekte er hun svært dyktig. Jeg gjør mitt valg, jeg hadde egentlig ingen anelse om de ulike sortene, men prøvde å ikke virke alt for uvitende.
Så får jeg samlet meg litt og spør henne hvorfor hun vil spandere en øl på meg.
Jo, sier hun. Hun var en tidligere trailengel, men hadde ikke vært med de siste årene. Nå ville hun gjøre noe hyggelig mot en PCT-hiker. Jeg ble litt lettet. Jeg måtte si at det egentlig skulle vært mottatt. I en slik situasjon var det egentlig hikere som skulle gi tilbake til trailengelene. Men nei, det ville hun ikke høre på. Hun ville gjøre en god gjerning til en hiker, så gikk hun tilbake til venninnen som viste seg å være søsteren. Jeg husker i ettertid ikke om jeg i forfjamselsen takket for ølen.

Det jeg var utsatt for var ekte, spontan og oppriktig glede fra henne over å kunne glede en PCT-hiker i varmen. Jeg har sett det samme, men selfølgelig ikke på denne måten, den gleden trailengeler viser nå de gir oss drikke, frukt, mat, transport etc. Og de gjør det uten å ville ha noe tilbake. Det er helt utrolig og noe jeg ikke har sett tilsvarende av hjemme eller i andre land. Vist gir mange av glede hjemme, men i dette omfanget og i denne skalaen til personer som egentlig ikke er i nød, har jeg ikke opplevd.
De forlot lokalet kort tid etterpå og ønsket meg god tur videre.

Da jeg kom til Hostellet ringte jeg verten, og hun sa at jeg hadde fått seng på et 9-mannsrom. Jeg sa at jeg hadde booket på et 3-mannsrom, men fikk til svar at de hadde stokket om for å skille damer og menn. Det var ikke helt hva jeg ønsket, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta to netter der for det ble ikke mye hvile i dag. Det ble 35000 skritt og jeg var der først ved 19-tiden. Jeg får se hvordan det går.
Jeg fikk i alle fall en god dusj og vasket klærne.