Mile 1799,2 til 1821
Km 2895,6 til 2930,4I dag har det vært en skikkelig berg-og-dalbane.
Som vanlig våknet jeg kl 05 og spiste frokosten i halvmørket. Det var slik summing av mygg like ved hodet mitt. Var det kommet mygg inn i teltet? Nei, de var på utsiden, før det ble lyst, og de bare ventet på en hikerkropp å suge blod av. Og de var mange.Jeg tok på meg langermet skjorte da jeg gikk ut. Ennå var det ikke blitt ordentlig lyst. Temperaturen var 19 grader. Jeg rigget ned teltet i en fart mens jeg sloss med myggen. Jeg måtte ha myggnett på hodet.Det var en fast kommentar i Sierras når noen klaget på myggen der;
-Bare vent til du kommer til Oregon.Trailen gikk nedover de første km. Faktisk ble det litt kjøligere der, men fortsatt mye mygg. Jeg var glad for at det gikk nedover for da kunne jeg holde høyt tempo og unngikk den verste myggplagen.Jeg fylte opp vannflaskene etter 2 km. Det ville nå ikke være vann på de neste 34 km til jeg kom til Mazama som var dagens mål.Jeg gruet meg til første motbakke, for da går det saktere og myggplagen mer intens. Varmen gjorde at jeg gikk i t-skjorte og shorts. Skulle jeg kle på meg mer ville jeg svette mye, og da ville jeg gå tom for vann.Jeg smurte på solkrem med myggmiddel i dag også. Jeg syntes solen drøyde vel lenge med å komme over åsen. Da oppdaget jeg at det var overskyet. Eller i alle fall var det en dimma. Det passet egentlig bra, da ble det ikke solvarme.Etter 11 km tok jeg en pause i en åpning i skogen. Der var det lite mygg. Mens jeg sitter der hører jeg at det kommer et vinddrag gjennom skogen. Hmm. Merkelig, det var jo helt vindstille frem til nå. Det kom bare det draget, så ble det stille. Etter to minutter kommer neste. Kraftigere denne gangen. Jaggu kom det ikke noen regndråper også. En skikkelig floing som min mormor pleide å si. Det var dette myggen viste i morges da de var så ivrige. Regn i vente.Det ble med de få dråpene. Egentlig ble jeg litt skuffet over det. Heller litt regn enn mygg.
Jeg kom så inn i et område hvor det hadde vært skogbrann for noen få år siden. Der var det myggfritt. Aldri så galt at det ikke er bra for noe.
Jeg fant en tømmerstokk som var hvit og fri for aske fordi den brente barken var falt av. Det var riktig koselig der jeg satt uten mygg og sol.Da jeg gikk videre i den brente skogen var det også myggfritt. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle trives i en brent skog, men det gjorde jeg faktisk nå. At det var overskyet bidrog nok også til det. Her var jo ingen skygge hvis det hadde vært solskinn.Jeg kom etter hvert opp på en rygg. Der fikk jeg litt mobildekning for første gang på et døgn. Jeg ringte Inger, la ut logg på FB og sjekket værmeldingen. Varmen skal vare to dager til. Så blir det fine temperaturer. Så sjekket jeg en PCT-side. Det var blitt flere skogbranner i området. Sør for Ashland, hvor jeg var for få dager siden var trailen nå stengt pga skogbrann. Like vest for der jeg gikk i går var det en skogbrann. Dimmen jeg så var altså en kombinasjon av skyer og røyk.
Nord-øst for Crater Lake, hvor jeg kommer i morgen, var det også en brann. Dette så ikke så bra ut.Skydekke ble tynnere nå og temperaturen steg raskt. Det var 25 grader, men nå steg den til godt opp på 30-tallet. Jeg begynte å svette og lurte på om jeg hadde nok vann. Nå var det sol i den brente skogen og idyllen forsvant bokstavelig talt som dugg for solen.Jeg mistet fullstendig energien og farten. Jeg kom på at jeg ikke hadde hatt en ordentlig hvilepause, men det var ikke lett å finne et eget sted å legge seg ned i skygge i den brente skogen.
Etter 22 km fant jeg en sted som kunne brukes. Det var to jordekorn der som forsvant ned i et hull akkurat der jeg skulle legge ut duken, så jeg la meg to meter bortenfor.Jeg spiste og fikk en liten dupp etterpå. Men jeg var svært varm og jeg svettet i skyggen. Det var 33 grader, men det var jeg jo vant til, men nå var jeg helt utslått. Jeg lurte på om jeg hadde fått covid og at jeg hadde feber, men jeg hadde ingen andre covid-symptomer.Jeg vurdererte om jeg skulle ligge der til i ettermiddag når varmen ga seg, men da ville jeg gå tom for vann. Nei, jeg måtte gå et stykke nå. Jeg hadde en liter vann igjen.Da jeg kom opp på trailen traff jeg Vintage og Rattle. Jeg gikk et stykke sammen med dem. Det var godt nå når jeg var så dehydrert. Da de hørte at jeg kun hadde en liter vann igjen sa de straks at jeg skulle få noe hos dem. Jeg avslo først, men de insisterte på å gi meg en halv liter og jeg takket for det.Det gikk fortsatt tregt med tempoet mitt og jeg måtte ta en ny hvilepause. Det er i slike øyeblikk man lurer på om man egentlig klarer å komme frem til målet. Det er imidlertid bare en ting som hjelper. Gå videre, selv om det går langsomt. Så lenge man klarer å holde seg på beina går det fremover.Jeg drakk de siste vanndråpene da det tre km igjen å gå. Det har ingen hensikt å spare vannet helt til slutt.Jeg har ikke vært så utkjørt før på denne turen og det kom som kastet over meg.Jeg kom meg da frem til Mazama, som bare er en restaurant og en campingplass.
Jeg gikk først inn på restauranten. Der traff jeg til min overraskelse Givn’r som startet fra Ashland samtidig som meg, men hun går mye saktere. Hvordan var hun her?
Det viste seg at hun hadde hørt om skogbrannen som var i området jeg passerte i går, og hun og to andre damer hadde da haiket fra Highway 140 til Mazama.Jeg var sulten, men ville sikre meg en teltplass før maten. Da jeg kom ut var det begynt å regne. Det var et stykke til teltplassen for PCT-hikere. Jeg fant et ok sted der og nå var det tordenvær.Jeg satte opp teltet, fikk inn utstyret, tok regnjakken på og gikk for å spise. Det var varmt så regnet var faktisk forfriskende. Det var andre ordentlige regnet på over 100 dager.Jeg spiste sammen med andre PCT-hikere, fikk ladet elektronikken, proviantert og vasket føttene før jeg krøp inn i teltet. Teltet er ikke helt vanntett så det var kommet noe vann gjennom taket. Jeg la nå duken over taket for å unngå en fuktig natt.Det et mange hikere her. Jeg har ikke sett så mange telt siden Kennedy Meadows.
Der er begrenset mulighet å telte ved Crater Lake.