Mile 1958,8 til 1987
Km 3152,4 til 3197,7Det var kondens i teltet i morges. Det er første gang på lenge. Jeg lyste med hodelykten for å se hvor de vel 100 myggen som var på utsiden av myggnettingen var. De var nå klistret i den våte teltduken. Fint, da plager de ikke meg når jeg skal ut, men jeg vil likevel bruke den andre åpningen.Jeg hørte ingen mygg og det var et godt tegn, men da jeg kom ut, fortsatt i halvmørket ble jeg angrepet. Det kjipe var at mørket gjorde at jeg ikke oppdaget dem før de stakk meg, og så var de jo lydløse.Jeg skyntet meg på trailen og var der halv seks. Det ble vandring i skog med myggsverm rundt meg. Med tanke på det jeg opplevde i går så jeg ikke så lyst på det.Etter noen km ble det en åpning i skogen, og jeg kom til en slette vest for fjellet Mount Mesa. Ved foten av fjellet var det lava helt ut på sletten jeg gikk på. Det så ut som en morene, men det var lava som hadde seget ned på sletten.Det ble så litt skog igjen før jeg igjen kom i et åpent felt og fikk utsikt. Øst for meg lå nå de tre søstrene North Sister, Middle Sister og South Sister. De var dessverre delvis skjult av skyer. Nærmeste by øst for oss heter Sisters. På andre siden av dalen lå fjellet The Husband. Hvor mor er hen vet jeg ikke.Dette var en helt annen natur og vandring enn i går. Da ønsket jeg bare å komme fortest mulig ut av den «grønne tunnelen» i Oregon. Nå viste Oregon seg fra en helt annen side, og den hadde flere godbiter på lur. Jeg snuste på hjemlengsel i går, men det var helt glemt i dag.
Da jeg kom ut av skogen forsvant også myggen. Jeg riktig koset meg nå. Jeg bevilget meg en tidlig pause på et sted med fin utsikt og satt bare og nøt det som en turist. Det gikk opp for meg at det var lenge siden sist jeg hadde slik utsikt. Det hadde blitt mange dager i skog i det siste.Jeg hadde hørt at de som vandret i dette området i midten av juli hadde flere snøpartier og flere teltplasser var dekket med snø. Selv nå, i august, var det fortsatt mange snøflekker som gikk over trailen.Da jeg planla denne turen var jeg innom flere hikerforum på nettet og jeg lærte noen ordtak som jeg har prøvd å etterleve.
Det ene var «Do not overplan». Jeg er jo ingeniør av utdanning og planlegging ligger jo i ryggmargen, men jeg har prøvd å ikke planlegge for mye og for langt frem i tid. Det har vært nytt og litt uvant for meg.Det bringer meg over på neste ordtak. «Let tomorrow take care of tomorrow». Det blir fort til at man bekymrer seg for det som skal skje i de neste dagene enten det er vanskelige pass, drikkevann, overnatting, haiking eller skogbrann. Det er en kunst å ikke ta disse bekymringene og jeg har til en viss grad klar det. Utfordringene har blitt løst når det er dag for det. Det har flere ganger forbauset meg.I dag minnet jeg meg om et annet ordtak; «Hike your own hike». Det blir gjerne til at man ser litt hva andre gjør. Hvor mange og lange pauser og dagsetapper etc. Selv om ikke andre satte seg ned og nøt utsikten, men hastet videre gjorde jeg det.
Det gjorde jeg også når jeg kom til det neste naturfenomener, lava.Som jeg har nevnt tidligere er det mye vulkansk berggrunn og aktivitet her. Først kom jeg til et område med mye stein som lignet på flint. Det var spredd utover flere km. Man kunne tydelig se at det hadde vært utsatt for høy varme.Så kom jeg til lavaområder og lavasjøer og lavaelver. Jeg ble ofte stående og gruble på hvordan dette hadde oppstått og prøvde å forestille meg det. Jeg har aldri sett slikt lavalandskap tidligere. Det strakte seg over to mil. Det minnet om morener, men det er ikke is som har formet dette. Det har kommet rett opp fra bakken.Det minnet om månelandskap når jeg vandret gjennom det og underlaget var krevende å gå på og slitasjen på skoene var stor.Snømengden som var her tidligere i sommer og snøen som fortsatt lå på søstrene, gjorde at det var mange bekker hvor jeg kunne finne vann. Men i dette lavalandskapet var det lite vann å finne.Jeg hadde planlagt å gå ca fire mil i dag. Da ville jeg komme til Hwy 242 og jeg kunne telte der. Tre km øst for der trailen krysser Hwy-en er det en Campground hvor det er ett vann. Jeg vurderte å gå dit da jeg var i nærheten. Det var ca en halv km fra trailen, men jeg fortsatte til Highwayen. Det skulle være en WaterCache der.
Jeg hadde kun en halv liter igjen og det var 17 km til neste vannpost.
Da jeg kom til Highwayen var WaterCachen tom. Alle kannene var tomme. Jeg tok en sjanse og den feilet.Fanken heller. Ble jeg nødt til å gå vel tre km tilbake for å få vann. Det ville bli en omvei på seks km. Jeg så ingen annen umiddelbart løsning og begynte å gå langs den lite trafikkert Highwayen. Jeg ønsket ikke å gå på den tunge trailen. Det kom en bil og jeg viste drikketegn, hånden opp til munnen som om jeg drakk, men den passerte. Neste bil var en pickup. Jeg viste tegnet og den stoppet.
Det var Travis, og han spurte om jeg trengte noe. Jeg sa jeg hadde behov for noe å drikke, og javisst, det skulle han hjelpe meg med.
Han kom ut og åpnet kjøleboksen på panet bak på bilen.
-Vil du ha vann eller Gatorade? Jeg takket ja til en kald Gatorade. Jeg takket så mye og Travis kjørte videre.Men så tenkte jeg, hva gjør jeg nå? Dette var egentlig for lite. Det var til å slukke tørsten nå selv om det nesten var en liter. Men jeg måtte ha mer og jeg må likevel gå de 3 km. Jeg skulle ha spurt om å få vann også, men var for beskjeden.Jeg ble litt rådvill og stoppet opp. Etter knappe fem minutter kommer Travis tilbake igjen. Jeg gir tegn til han og han stopper. Jeg spør, beskjeden som jeg er, om jeg kan kjøpe litt vann fra han.
Klart jeg skulle få vann. Han gikk bak og hentet en kald litersflaske.
-Vil du ha en til Gatorade, spurte han. -Takk, gjerne, svarte jeg og sa samtidig at det var flaut å be om så mye. Men nei, det måtte jeg ikke tenke på.
-Se her, her får du en til liter vann, sa han og ga meg en flaske til. Det var rene julaften for meg. Så spurte han om jeg ville ha mandler og pistasjnøtter. Mandlene var ristet i honning som jeg liker godt. Jeg takket ja og han ga meg store poser.
Dette var helt utrolig og over all forventning.Jeg har sagt det før, men en god ting kan ikke gjentas ofte nok. Jeg er utrolig imponert over den oppriktige hjelpsomheten, omtenksomheten og gavmildheten som jeg har møtt her i USA. Det overgår alt hva jeg hadde forventet og opplevd andre steder. Det jeg opplevde her føyer seg fint inn i rekken.Jeg følte det som om jeg hadde vunnet i lotto. Glad og lykkelig som et barn gikk jeg til teltplassen. Det er utrolig hvor mye energi det er i en kald Gatorade og varm omtanke og hjelpsomhet.
Jeg bestemte meg for å vandre videre. Klokken var straks halv seks. Det var nå en 350 høydemeter stigning i lavalandskapet og det skulle være mobildekning når jeg kom opp. Jeg ventet svar fra Bliss angående transport.Energien som var fraværende for en knapp time siden var nå tilbake i kroppen. Stigningen gikk som en lek på det tunge underlaget, og sekken var over tre kg tyngre.På vei opp ser jeg røyken fra skogbrann nord for Crater Lake. Røyken ligger som et teppe på milevis. Her blåser det ganske kraftig fra vest og jeg ser røyken drive østover. Jeg har vandret ca 9 mil de siste to dagene og brannen ser ikke ut til å være så veldig langt borte.Da stigning var tatt fant jeg en fin teltplass. Her var svak mobildekning, men nok til at jeg kunne få mail. Det kom mail fra Bliss om at bilen hadde havarert, men han hadde skaffet en ny. Den tok bare fire passasjerer i stedet for seks, så han var overbooket på fredag. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne utsette min skyss til lørdag morgen noe jeg bekreftet. Da blir det en hviledag på meg på fredag og jeg får en rolig dag i morgen.Så fort kan det altså snu. Fra den triste dagen i går til den flotte dagen i dag. Det er lenge siden jeg har hatt en så fin dag.Jeg ser på kartet over branner at det er oppstått en brann rett ved trailen der jeg gikk i morges. Brannen ble oppdaget i tre-tiden i dag. Hmm, her skjer endringer hurtig. Kanskje det var derfor noe av røyken virket så nært.