Mile 2136 til 2162
Km 3438 til 3480

Det kom en gruppe tyskere ganske sent i går kveld som cowboycampet like ved teltet. Jeg var imidlertid først oppe, og på trailen litt før kl seks. Jeg fortsatte videre nedover dalen og i de bratte dalsidene var trailen flere steder hugget inn i berget. Jeg passerte flere fosser og andre flotte partier. Det ville vært nærmest umulig å komme seg inn i dalen hvis ikke trailen var hugget inn i dalsiden. Jeg passerte flere hikere som cowboycampet ved elven.

Etter ca 8 km munnet dalen ut i Columbia River som danner grensen mellom Oregon og Washington. Jeg hadde noen km å gå på asfalt før jeg kom opp til Cascade Locks som var dagens første mål.
Der skulle jeg proviantere før jeg forlot Oregon og gikk inn i Washington.

Jeg kom først til den flotte broen Bridge of the Gods som førte over elven og til Washington. Like ved broen var det en restaurant. Jeg gikk inn og sjekket først om jeg kunne lade telefonen der. Det kunne jeg og da bestilte jeg frokost også. Omelett med potet pløse og litt tilbehør. Jeg satt der ganske lenge og kjøpte et stort stykke sjokoladekake. Det var fem lag med fyll i tillegg til toppen. Jeg lot meg friste til en milkshake også.
Jeg fikk heldigvis en tur på wc før jeg forlot restauranten. Det er greit å benytte høvet når man er på slike steder.

Nå skulle jeg proviantere i stedets eneste butikk. Der var det nesten utresket for det hikere har behov for. Det var svært mange hikere i «byen». Brannene sør i Oregon hadde ført mange hikere nordover. Flere hadde kommet fra Nord-California og helt til Cascade Locks. Mange som lå over en uke bak meg var nå plutselig her. Det var som om terningene var kastet på nytt i et spill. De jeg pleide å se daglig på trailen så jeg ikke nå og jeg vet ikke om de er bak eller foran meg.

Jeg har hørt om noen som gikk gjennom det stengte området til Leonhead-fire. Det var det siste området jeg fikk skyss rundt. Det var brann der i fjor, men området er ikke sikret og derfor stengt. Enkelte av de som gikk der ble stoppet av Rangere og fratatt PCT-permitten. De var oppsatt på å gå hele trailen fra Mexico til Canada.
Andre følger grusvei og Highwayer for å skulle ha gått til fots hele strekningen.

De fleste tenkte som meg, at er et område stengt så er det greit å bruke annen transport for å komme seg til andre siden av det stengte området.

Mens jeg handlet på butikken kjente jeg at kakestykket og milkshaken begynte å sloss i magen. Jeg vet ikke hvem som hadde skylden. Dette var den tredje milkshaken jeg har drukket på turen. Den første gikk greit, men den andre ble jeg litt uvel av. Kanskje det var milkshaken sin skyld.

Da jeg var ferdig å handle, og passerte restauranten, måtte jeg innom wc-en der igjen. Resultatet av frokosten måtte ut.
I morges måtte jeg presse ut det som skulle ut, nå kom det av seg selv. Jeg var glad jeg slapp å gjøre det på trailen.

På restauranten var det dekorert med geværer og indianerpynt. Det ser ut for å være en viss indiansk tilknytning til dette området.
Det slo meg også inne på butikken. Det var en uvennlig kasse. Som om betjeningen ville holde avstand. De sterke drikkevarene var i et eget avlukke. Et skilt på inngangsdøren fortalte at «We reserve the right to refuse service to anyone»
Det var personer som tydelig var av indiansk avstamming utenfor. Jeg har sett tilsvarende nord i Canada hvor det var native eller first citizens.

Jeg traff et par kjente i gaten. Lightfoot var akkurat kommet. Da jeg skulle ta bilde ved PCT-monumentet kom U-turn fra Frankrike og hilste på meg. Jeg må innrømme at jeg kjente ikke han igjen. Litt flaut da. Han husket Inger og meg for han tok bilde av oss på mile 600 i The Dessert i mai.
Jeg møtte også Givn’r der. Vi forlot Ashland samtidig. Jeg gikk fortere enn henne og etter to dager ble det ble en skogbrann bak meg, men fremfor henne slik at hun måtte få skyss til Mazama ved Crater Lake. Jeg ble så overrasket da hun var den første jeg traff da jeg gikk inn på restauranten der. Jeg forlot Mazama før henne og nå var hun altså her. Hun fortalte at hun hadde droppet hele området hvor det var brann og stengt og små partier som var åpne. Det var flere som valgte å gjøre som henne.

Så var det klart for å gå over Bridge of the Gods. Jeg stusset på rampen som førte inn på broen da jeg ankom Cascade Locks. Den var litt unaturlig høy og gikk over selve hovedgaten.
Årsaken fant jeg. Broen ble åpnet i 1926. På 30-tallet ble det bygget en dam like nedenfor som hevet vannstanden slik at seilingshøyden ble for lav. Broen ble derfor hevet 13 meter i 1938 og rampen ble bygd. Det skulle være morsomt å se hvordan de hevet broen.

Det blåste godt på broen. Dekket er av typen strekkmetall slik at du ser rett ned på elven. Det er ikke gangfelt så bilene gikk tett inntil meg. Det ble selvfølgelig tatt noen bilder og filmet litt. Så var Oregon bak meg.

PCT består av fem seksjoner. The Dessert, Sierras, North California og statene Oregon og Washington. Oregon har blitt betegnet som en transportetappe opp til Washington med mye skog, ganske lettgått, lite utsikt og mye mygg. Det stemmer til en viss grad.
Det jeg blir å huske best er Crater Lake, vulkanfjellene, lavafeltene og den flotte dalen i går.

Cascade Locks er det stedet hvor PCT er lavest, ca 50 moh. Det fører selvfølgelig til at trailen har lang stigning på begge sider av elven. Trailen har over 1200 høydemeter stigning på begge sider. Det var svært varm å gå. Jeg svettet fælt oppover i 28 graders varme. Jeg skyllet t-skjorten i en bekk før stigning og tok den våt på meg. Vanligvis tørker den fort da, men nå forble den våt, etter hvert av svette.
Jeg bestemte meg for å telte kl 18 og da jeg hadde tatt hele stigningen.