Mile 2219,7 til 2245,2
Km 3572,3 til 3613,3

Jeg hadde satt klokken på ringing kl 04. Det var ikke så mørkt i natt som sist natt. Jeg spiste og pakket sekken uten bruk av lys. Teltene sto tett så jeg forsøkte å være så stille som mulig.
Hikerne pleier å ta hensyn og nedrigg foregår som regel forbausende stille.
Jeg prøvde å følge opp denne tradisjonen.
Det eneste som bråket litt var når jeg rullet sammen det nye teltet. Teltduken er fortsatt stiv som presenning.

Jeg var på trailen 04:32. På trailen måtte jeg brukte hodelykten. Målet nå var vei 32 som fører til Trout Lake. Jeg hadde opprinnelig tengt å droppe Trout Lake, for man er avhengig av transport de vel to milene, men så oppdaget jeg at det er satt opp transport annen hver time fra kl 08. Da var det mulig å komme inn og ut på samme dag uten å bruke for lang tid.
Jeg tok sikte på transporten kl 08.

Det var 16 km og 550 høydemeter til veien. Soloppgangen var kl 06:00. Normalt er det lyst en god halvtime før dette, men skogen dempet de svake lyset slik at jeg var helt avhengig av å bruke lys. De få gangene jeg kom til en lysning i skogen var det så lyst at lyset fra hodelykten ikke lenger vistes på bakken. Nå skjønner jeg virkelig hvorfor det heter en lysning.
Jeg brukte lykten helt til kvart på seks. Da var det som om skogen plutselig slapp lyset ned på bakken.

Jeg hadde knappe tre og en halv time på meg og jeg ønsket å være ved veien i god tid, så jeg holdt god fart i mørket. Det er uvant å gå med hodelykten og jeg snublet én gang, men unngikk fall. At jeg ikke falt er et under. Jeg følte at jeg lå horisontalt i luften, men klarte på et utrolig vis å gjenvinne balansen. Jeg vil faktisk tilskrive det mer på dyktighet enn flaks. Det var stavene som reddet meg.

Jeg tok igjen og passerte to hikere som også skulle med samme transport. Det ante meg at det var flere som hadde samme mål. Noen hundre meter før veien, i en nedoverbakke, kommer det en hiker springende i full fart og passerte meg.
Jeg var ved veien 07:40. Da var det allerede 15 hikere der oppstilt i en køordning. Det var det jeg fryktet. Dette kan bli trangt. Det kom noen flere hikere etter meg. Veien er så lite trafikkert at det nytter ikke å haike.

Jeg spurte en av de andre om det var en minibuss og evt hvor mange plasser den hadde. Jeg fikk til svar at det skulle være en truck og at den tok ganske mange. Jeg ble ikke beroliget av svaret.
Jeg ble ikke mer beroliget da jeg så transportmidlet ankomme med hikere som skulle tilbake på trailen. Det var en pickup med baksete. Javel, dette blir interessant. Og det ble det. For det røy hikere fra bilen. Det viste seg at den åpne kassen bak også var full av hikere.

Bilen ble pakket full med 5 hikere inne og så mange på kassen som det var plass til sammen med sekkene. Vi fikk beskjed at det kom en pickup til, og den ankom like etter.

Jeg ønsket ikke å sitte på kassen for det var en kald morgen og vel to mil der fristet ikke. Jeg ville ikke snike i køen heller. Så sier en av guttene at jeg kunne få sitte fremme. Kanskje var det alderen min, jeg vet ikke, så jeg spurte han han var sikkert på at jeg skulle ha den plassen. Det verste jeg vet er folk som sniker i slike situasjoner og jeg vil ikke være en slik. Han insisterte og jeg satte meg inn.

Det tok 20 minutter ned til Trout Lake. Der er det en butikk, en liten restaurant, en kirke og en campingplass. Ja, så noen få andre bygninger. Ikke store plassen. Jeg noterte meg for transport tilbake kl 11:30.

Da hadde jeg tre timer til disposisjon. Først lading av elektronikken, så handle, spise, gå på do, dusje, barbering, vasking av truse og sokker, publisere på FB.
Jeg valgte også å lufte og tørke soveposen. Det har vært litt fukt de siste dagene. Jeg fant ikke noe gunstig sted, kun et steinbed og der la jeg posen i solen mens jeg gikk for å dusje og barbere.
Da jeg kom tilbake lå det fem andre soveposer ved siden av min.

Så var klokken plutselig 11. Jeg skulle pakke sekken og spise en gang til før jeg dro tilbake samt ringe Inger der det var WiFi. Køen ved kassen var lang. Jeg tok maten med meg hentet sekken og satte meg inn i bilen. WiFi-en nådde ut til bilen. Det var ingen mobildekning. Jeg ringte Inger til en kort samtale fra bilen før den forlot stedet.

Da vi kom til trailen traff jeg til min hyggelige overraskelse Little-5th. Hun ventet på transport ned til Trout Lake og skulle tilbake på trailen igjen i dag.

Jeg satte meg så ned og spiste maten før jeg begynte å gå. Jeg så at det var flere som gjorde det samme. Det var ikke bare jeg som fikk det travelt der.
Så var det inn i skogen. Etter 6 km kom jeg til et område hvor det hadde vært skogbrann for flere år siden. Det var begynt å vokse opp ny skog, men det tar tiår før trærne blir store. Trailen gikk ved foten av Mount Adams som er det dominerende fjellet her. Fjellet har isbre og det var fortsatt mye snø på fjellet. Som de andre fjellene er det et vulkanfjell med den karakteristiske formen.

Det kom flere bekker og elver ned fra fjellet. I noen av disse var vannet grått slik det ofte er fra isbreer.

Jeg hadde satt meg som mål å gå 25 km. Da er det 80 km til White Pass og det tar jeg på to dager. Jeg fant en ok plass etter 25 km og teltet der. Plassen er litt nær en åpen slette så jeg frykter at det kan bli kondens i natt. Jeg angret straks på at jeg ikke gikk litt lenger og prøvde lykken.

Jeg så til min glede at de hadde frysetørket middag i Trout Lake så jeg kjøpte middag til de nærmest dagene. Jeg hadde i tillegg spart to poser av den typen som jeg liker så godt. En slik skulle jeg ta i dag. Da jeg åpnet posen så jeg at innholdet ikke var tørt. Det må ha gått hull på posen. Jeg sjekket den andre. Samme resultat. Fanken heller. Jeg har hatt dem for lenge i sekken og de har vært pakket opp og ned. Der gikk to middager fløyten.

Da ble det til at jeg spiste en av de jeg kjøpte i dag. Det var mye mygg så jeg spiste middagen gående frem og tilbake på trailen slik at jeg skulle slippe å spise mygg også.

Før jeg skulle gå inn i teltet skulle jeg ta bilde av teltet med Mount Adams i bakgrunnen. Myggen forstyrret meg så mye at jeg glemte det.

Det lille stedet Trout Lake hadde lagt godt tilrette for PCT-hikere. De hadde ordnet med skyss fra trailen. Det var dusjmulighet med hånduk, plenty med do av typen festival, men helt fint. Jeg var faktisk to ganger på do. Det ser ut til at kroppen regulerer dette selv når jeg har sjansen til å sitte. Det var håndvask utenfor. Det var mulighet for lading av elektronikken.

Butikken hadde også varer i hyllene og klarte å betjene alle selv om det ble kø.
Jeg gjemt å bruke munnbind i butikken. Det irriterte meg i ettertid.
Jeg har ikke lyst til å få covid nå på tampen av turen.

Jeg justerer stadig sluttdatoen etter hvert som jeg tar lange etapper, og jeg har ikke tenkt å ta hviledager heller.

Jeg er ellers fornøyd med dagen. Jeg fikk 41 km, 1620 høydemeter og proviantert, dusjet og stelt meg.