Mile 2245,2 til 2277,3
Km 3613,3 til 3665

Jeg fryktet i går at det kunne være en ugunstig teltpass jeg valgte, men det viste seg å være en fin plass. Det var ingen kondens eller dugg på teltet selv om det bare var 6 grader. Jeg måtte også ha gått langt for å komme til neste mulig teltplass.

Det var bare noen få trær ved teltet og nattens månelys skinte godt inn i teltet. Skumringslyset før soloppgang slapp også inn i teltet. Det var noe helt annet enn å være i en tett skog.

Jeg var på trailen klokken halv seks. Det var som vanlig skogvandring. I tillegg var det mye mygg som gjorde pausene utfordrende. Det positive var at det var fin vandretemperatur. Klokken var 12 før temperaturen steg over 20 grader.

I dag traff jeg Martin, Houndini, fra Bergen. Jeg traff han vel først gang i Acton i midten av mai. Han har ligget litt bak meg på trailen og var i Said Valley, Nord-California, da det begynte å brenne på grensen mellom statene. Han valgte å dra helt opp til Timberlake Lodge, helt nord i Oregon, og vandret videre derfra. Det er mange hikere som valgte samme løsning. Jeg kaller dem hiker-flykninger. Det er de som er årsaken til den store boblen som jeg er en del av.

Etter 32 km passerte trailen et tørrlagt bakkeløp hvor det hadde vært flom. Det var mye elvestein på trailen der. Jeg fikk en strekk eller ett eller annet bak i høyre legg da jeg passerte dette feltet. Jeg prøvde å tøye det bort uten hell. Det var i bunnen av en lang stigning og det var ikke godt å gå oppover.
Jeg fant et sted å sitte etter to km og prøvde å tøye der jeg satt. Det passerte noen hikere og en som var sykepleier ba meg ta Ibuprofen hvis jeg hadde. Det var jo ikke noe betennelse, men jeg valgte å følge rådet. Jeg gikk videre og stigningen flatet ut. Etter en stund forsvant smertene.

Jeg hadde gledet meg til å komme til Washington for der er det mer fjell og annen natur enn Oregon. Til nå har det ikke vært noe forskjell og jeg har vært litt skuffet.
Men så kom jeg ut av skogen og så at det var fjell i sikte.
Endelig.
Trailen gikk etter hvert opp til Cispus Pass, 1972. Det var godt å få tatt et pass igjen. Det var noe snø der. Jeg satte meg ned og spiste litt og nøt fjellutsikten. Jeg har ikke hatt slik utsikt siden jeg var nord i Sierras. Det begynner å bli en stund siden.

På andre siden av passet var det flotte grønne dalsider med fjelltopper ovenfor. Det var noen snøflekker her og der. Dette var Washington som jeg hadde sett frem til.

Jeg fortsatte å vandre og så at det var en forholdsvis eksponert teltplass etter vel 5 mil hvor det var plass til mange telt. Det var litt stigninger opp dit og jeg kjente de over 1500 høydemeterne jeg hadde i beina.

I dette området har jeg møtt mange helgevandrere. Da jeg kom til teltplassen, hvor det ikke var skog, var de fleste og de beste plassene tatt. Det var flere helgevandrere der. Jeg fant imidlertid en fin plass litt ovenfor de andre. Jeg måtte bruke steiner for å feste bardunene. Det var en del vind og den holdt myggen borte.

Sist jeg så en værmelding skulle det være fint vær fremover. Nå så jeg mørke skyer i nordvest. Jeg håper ikke det er tordenskyer, for jeg ligger utsatt til.