Mile 2277,3 til 2303,4
Km 3665 til 3707Den siste halvannen måned har det vært varmt også på natten så jeg har derfor brukt soveposen som teppe. De siste netterne har jeg måtte krype ned i posten ettersom temperaturen har krøpet nedover.Soveposen har horisontale kanaler med dun. Hver kanal går rundt hele posen fra glidelås til glidelås. Det er en fordel. På mange poser er den delt i to, en for oversiden og en for undersiden.
Fordelen med at den ikke er delt er at man kan flytte dunen fra undersiden til oversiden der den gjør mest nytte. Dunen i undersiden bidrar ikke mye til å begrense varmetapet. Den blir komprimert og gjør da liten nytte. Det man nå passe på er at man må snu seg i posen på natten uten at selve posen snus.

Det var månelyst da jeg våknet. Temperaturen i teltet var 6 grader. Ute var det 3 grader og vind. Surt med andre ord.Da jeg krøp ut av teltet litt før halv seks for å se hvordan lyset var og om det var noen fine fotomotiv ble jeg overrasket. Det var tåke. Ikke så tykk, for lyset fra månen skinte igjennom, men alle fjellene var skjult av tåke. Og det var skikkelig surt. For første gang på turen fikk jeg lyst til å krype inn i teltet igjen og legger meg i soveposen. Men sekken var jo ferdigpakket så det ble med tanken.

Jeg hadde på meg fleecen og GoreTex-jakken og hansker på hendene.
Trailen fortsatte litt oppover og kom til et snøfelt i ei bratt fjellside. Jeg vet at de som gikk her for to uker siden hadde brodder.
Det var flere skrå snøfelt som alle var greie å krysse. Solen var ennå ikke kommet opp, men månen var oppe. Trailen gikk så opp på en egg og fulgte denne i vel en km. Det var synd det var tåke og vind for jeg fikk ikke den flotte utsikten.

Tåken og vinden fra vest gjorde at det dugget på brillene slik at jeg måtte ta de av meg og gå uten. Eggen gikk opp og ned og trailen fulgte etter. Det minnet litt om slike egger man finner i Lofoten og Vesterålen. Det var vanskelig å vurdere hvor bratt stigningen var, men jeg ble skikkelig andpusten så de var nok brattere en jeg vurderte dem til.

Trailen gikk så ned fra eggen og videre nedover. Så var jeg plutselig under tåken. Det flott landskap. Noen hikere hadde også teltet på denne siden av passet og var ennå ikke stått opp.
Jeg tenkte selvsagt at hvis jeg hadde ventet lenge nok med å starte å gå ville jeg fått utsikt fra eggen. Men hvor lenge er lenge nok? I slike situasjoner er jeg utålmodig.Etter 7 km kom jeg ned i den Grønne Tunnelen som skogen ofte kalles. Det ble skogvandring noen km til jeg fikk en stigning som førte meg over skoggrensen. Da ble det igjen flott utsikt og bare kos.Etter to mil bar det på nytt ned i skogen igjen. Dagens første mål var Hwy 12, etter 30 km. Da jeg kom ned dit kvart over ett var det en km til White Pass Ski Arena. Der er det et alpinanlegg. Nå er det bare en liten butikk, som også har enkel servering og bensinstasjon som er åpent. Pumpeanlegget var under rehabilitering og under taket til anlegget var det fullt av hikere. Jeg talte ca 30 hikere. Inne var det sikkert 15.Jeg gikk inn og bestillte noe å spise. Det viste seg at jeg fikk den siste pizzaen. Jeg ble bedt om å vente i 40 minutter. Det var ok, jeg hadde nok å gjøre. Først finne plass til å lade elektronikken. Alle strømuttak er i bruk og det er masse telefoner, powebank, iReach osv. Jeg klarte som vanlig å stokke om slik at jeg fikk plass.

Jeg hadde sendt en eske med proviant hit. I tillegg hadde jeg bestilt nye sko. De skulle være levert i går og jeg var litt spent på om de virkelig var ankommet. Det var de. Jeg betalte $5 i gebyr for hver pakke for at de tar i mot og lagrer dem.
Det ble litt prat med andre hikerne også. Jeg traff bla Jive Turkey fra Florida. Vi startet samme dag og jeg har ikke sett han siden sluttet av april. En hyggelig kar. Han er hiker-flykning og droppet Oregon.40 minutter gikk fort for da jeg drev på å skulle pakke om sekken ropte de at pizzaen var ferdig.
Jeg fant et bord inne og satte meg sammen med tre andre hikere.Etter maten var det tid for å pakke ut skoene. Det var samme type som jeg hadde, Brooks Cascade 16.Jeg tør ikke bytte type under veis.
For en forskjell det var! De gamle fikk jeg i Sierra City og det er vel 1500 km siden. Mønsteret var fortsatt ikke nedslitt, men det var blitt hull i dem. Det verste var at dempingen og strukturen var nedslitt. Jeg har merket det i den siste tiden. Normalt skal jo skoen rulle lydløs fra hæl til tå. Når jeg gikk sa det Flaff, flaff, flaff som en plattfot Donald-figur. Jeg skulle ha byttet for lenge siden.Klokken 16 var jeg klar til å gå ut på trailen igjen. De fleste hikerne som satt under taket ut

e var nå borte. Sikkert ute på trailen.
Da jeg kom til den første og eneste bekken, vel, det var ikke en bekk, det var så vidt det rant, vasket jeg to par sokker og fylte vannflaskene. Så vandret jeg videre og koste meg i de nye skoene.Planen var å gå vel en mil for så å telte. Det skulle være noen teltplasser etter 11 km. Da jeg kom dit var alle plassene tatt. Jeg gikk litt videre og sjekket en ny plass. Fullt der også.
Jeg hadde gledet meg til Washington for der er det som regel lite hikere igjen påtrailen. Nå er det fullt av disse hiker-flykningene som kom fra Nord-California og rett opp til Washington. De har ikke gått de åpne områdene i Oregon. Det har ført til at det er mange ganger flere hikere enn det normalt skulle vært. Det har også ført til press på service-plasser underveis og på teltplasser.Jeg vandret litt videre og fant en svak sti som kom inn på trailen. Jeg prøvde lykken på den og fant en fin liten gresslette etter kort tid. Vi skal ikke teltet på gress, men det bryr jeg meg ikke om for en gangs skyld. Det er jo også et stykke fra trailen.Fra White Pass er det vel 15 mil til neste proviantering.