Mile 2303,4 til 2335,2
Km 3707 til 3758

Månen sto høyt på himmelen da jeg sto opp kvart på fem og ga det lyset jeg hadde behov for. Ute var det fattige 2 duggvåte grader. Det var kondens på innsiden av teltduken og dugg på utsiden.
Jeg slet fælt med å få teltet inn i posen. Fingrene var våte og iskalde. Det var så mye fukt på teltduken at teltet nå var dobbelt så tungt som det normalt er.

Jeg hadde godt med klær på meg for trailen gikk svakt nedover de første 8 km. Så steg trailen, fortsatt i skog, men skogen var glissen og ikke så tett. Det var flere åpninger i skogen som ga utsikt.

Jeg tok første matpause etter 17 km og planla å ta neste etter 34 km.
Det var søndag og dette er et populært område også for helge- og dagsturer. Jeg så mange slike turgåere.

Det var et flott landskap og fine fjellformasjoner.
Etter 30 km kom jeg til Hwy 410. Det kom bøttevis av folk mot meg da jeg nærmet meg Highwayen. De var på dagstur og det var folk i alle aldre.

Jeg hadde håpet at det var trailmagic ved Highwayen, for det var det i går, men i dag var det ikke noe.

Det ble en spisepause etter 32 km. Trailen hadde til da gått opp og ned uten de lange stigningene. Nå begynte det en lengre stigning og det var tungt på slutten av den. Der oppe var det et fint Pass.

Like etter at det begynte å gå nedover traff jeg Topo. Han traff vi første gang i Warner Springs etter en ukes vandring. Han kommer fra Salt Lake City og bar allerede da en bearcannister. Han navigerte etter gammel-måten med kart uten telefon og app. Så kom Milk fra Sveits. Han traff vi første gang på teltplassen etter at vi krysset Mojaveørkenen.
De var begge i tidlig 30-årene og dro fra Etna til Timberlake Lodge. De hoppet som de andre 800 km nordover.

Jeg hadde sett meg ut en teltplass etter 51 km, like ved et vannhull. De hadde Topo og Milk også og vi kom samtidig frem dit halv syv. Vi spiste middag sammen ved teltplassen. Det var en kjølig kveld så jeg hadde både fleecen og dunjakken på meg.

Det ble en lang dag med 51 km og 1760 høydemeter.

Da jeg var i White Pass i går traff jeg flere spesielle, eller interessante mennesker. En som satt ved de lille bordet jeg spise pizza ved, en mann i 50-årene, hadde sakt opp jobben, solgt huset og nå skulle han gå slike hike slike ruter rundt i verden. Etter PCT skulle han til New Zealand i oktober og hike langruten der.

En voksen dame ved bordet, hiket stort sett bare på natten. Hun brukte hodelykt, men hun kunne også gå uten lykt når det var fullmåne og ikke skog.
På spørsmål om det ikke var lite å se svarte hun at nå fikk hun se alle nattdyrene som vi ikke ser på dagen. I tillegg fikk hun vandre helt alene.

En annen jeg traff skulle utførte en Jo-Jo. Det vil si at når han kom opp til Canada og var ferdig med PCT-en skulle han snu og hike samme vei tilbake til Mexico. Han sto bare å trippet ved disken og var full av energi og iver.

Man treffer mange, ikke typiske A4-mennesker, på PCT.