Mile 2650 til 2653,5 + 20,8
Km 4264,7 til 4270,5 + 33,4

Canada.
Jeg våknet som vanlig i halv femtiden. I natt har det vært to hjorter som har forstyrret natteroen til de som ligger i de fem teltene her. Jeg måtte ta inn skoene i frykt for at de kunne stjele dem.

Halv seks var jeg klar til å gå. Jeg sa adjø til Putluck og Pickle som gikk til grensen i går ettermiddag og nå gjorde seg klare til den 7 mil lange turen tilbake. Jeg valgte å slackpacke. Det vil si at jeg har lite i sekken. Jeg lemnet mesteparten av utstyret i sekken jeg bruker til å blåse opp luftmadrassen. Maten tok jeg i ryggsekken for at det skulle være mat som fristet dyrere.

Fra der jeg teltet var det 6 km ned til grensen og monument. Etter en drøy time, kl 07:00, var jeg der.
Endepunktet på PCT. Punktet jeg har hatt som mål i mange måneder, og som noen ganger har virket så alt for fjernt og uoppnåelig. Nå sto jeg altså der.
De store følelsene kom ikke da. Jeg er jo enda ikke ferdig med turen. Det er nærmere 7 mil igjen å vandre tilbake.

Jeg var alene ved monument. Det var like greit. Inger skulle selvfølgelig også ha vært der, men at det ikke var andre der gjorde meg ingen ting. Jeg fikk tatt bilder og filmet i fred og ro, signert i boken og gjort meg noen tanker.

Så tok jeg fatt på tilbaketuren som i mitt sinn fortsatt var PCT. Jeg møtte den første hikeren på vei ned etter få minutter. På de 6 km opp til teltplassen møtte jeg fire hikere.
Jeg var svært spent på om hjortene hadde prøvd seg på sekken jeg la igjen der. Jeg angret på at jeg ikke bar alt med meg, men jeg fikk jo 12 km med lett sekk. Det første jeg så da jeg kom til teltplassen var to hjorter med horn. To bukker. Fanken heller tenkte jeg, da har de romstrert der. Men til min glede var sekken og utstyret ikke rørt. Takk og pris.

Det tok vel tre timer frem og tilbake og jeg måtte ha mat før jeg vandret videre. Temperaturen var bare 6 grader.
Jeg følte beina var tunge opp til teltplassen, men det hjalp å få kalorier i kroppen.

Det ble vandring på samme sti som jeg kom i går. Opp og ned de samme passene.
Når jeg møtte andre hikere ble jeg gratulert og jeg gratulerte dem. Noen stoppet jeg opp og pratet med, spesielt de som jeg hadde møtt tidligere.

Det var overskyet og disig på morgenen. Utover dagen forsvant skyene og etter hvert også disen. Temperaturen kom ikke over 15 grader, en ypperlig vandretemperatur.

Fra grensen er det fem mil til Harts Pass. Der er det en bilvei, men veien ble stengt for noen dager siden på grunn av ras, så jeg må gå 18 km langs veien til krysset hvor veien er stengt i andre enden.

Jeg gikk fire mil og 1830 høydemeter fra grensen og fant en flott teltplass. Det var egentlig ikke en registrert teltplass, men det var akkurat plass til ett telt der på steinete underlag. Jeg la duken dobbelt under teltet for å beskytte teltbunnen.

Jeg valgte plassen på grunn av utsikten. Plassen ligger på en egg, egentlig utsatt til for vind og tordenvær, men jeg tror ikke det blir torden. Det var siste natt i USAs villmark og jeg ville få med meg soloppgangen.

Jeg spiste middagen ute mens jeg nøt utsikten. Så krøp jeg inn i teltet, åpnet teltdørene mot solen og kunne ligge i teltet og se solen gå ned bak fjellene i horisonten. Det var kanskje den fineste kvelden jeg har hatt alene på turen og et godt minne å ta med seg.

Hvis jeg ikke blir utålmodig i morgen kan jeg også nyte soloppgangen fra teltet.

Planen er å komme seg til Mazama i morgen. Det er et lite, usentralt sted og jeg får forhåpentligvis mobildekning. Der kan jeg planlegge turen hjemover.