Mile 541,5 til 558,5
Km 871,5 til 898,8
Vi hadde en sen morgen i dag. Jeg vekket Inger kl 06 og vi var i gåingen en time senere. Det var flere som tok det rolig denne morgenen etter den lange dagen i går. Vi var blandt de første som forlot teltplassen.
De første 5 km gikk litt opp og ned i åsene langsetter Mojaveørkenen. Så fikk vi dagens første ordentlige stigning på 500 høydemeter. Halveis oppe i denne, da vi tok en pause, passerte det to hikere fra Sveits som teltet på samme plass som oss. Vi kom i prat med den ene, Matthias som var førsti 30-årene. Han kjente godt til Norge og hadde en norsk ekskjæresten. Søsteren hans driver nå med hunder i Takelvdalen i Troms. Han hadde vært i Narvik og var b.la. imponert over krigsmuseet. Det ble en ekstra lang pause på oss alle før vi slet oss videre oppover.
Det var usikkert ang neste vannpost så jeg hadde 5,5 liter i sekken. Mens vi gikk oppover fikk vi god utsikt over vestre del av Mojaveørkenen.
Trailen flatet så ut og fulgte toppen av en rygg som gikk nordover. Etter 12 km kom vi til en WaterCache. Det sto en pickup der og det var parasoller. Trailmagic?
Ja, det var Dave, grunneieren, som var der. Han hadde laget til et sted for hikere og nå serverte han frukt, kald drikke, kake og kjeks. En radio spilte Beatles-låter. Under parasollene var det stoler. Luksus for oss som vanligvis sitter på bakken med skinka som stadig blir tynnere. Han hadde faktisk et eget bibliotek der.
Som vanlig var det brente trær i området. Dave, som var en hippietype på 70 år, viste bilder og fortalte om brannen som var der i 2007. Da var det ordentlig skog der. Nå var det bare kratt og rester av brente trær.
Det kom flere hikere mens vi satt der, b.la Clementine fra Frankrike. Hun hadde en historie å fortelle da hun hørte at vi var fra Narvik. Narvik var jo Norges mest kjente by i Frankrike. Bestefaren hennes, som også var fransk, ble mot sin vilje innrullert i den tyske hæren og sendt til Narvik underkrigen. Der klarte han etter en tid å rømme og klarte via vandring, sykling, haiking å ta seg til Frankrike og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen.
En annen hiker hadde vært i Abisko og kjente til Narvik. Vi benytter selvfølgelig anledning til å prate fordelaktig om byen og områdene rundt byen.
Det var trivelig å sitte der i skyggen og prate, men vi måtte alle videre.
Vi fulgte så ryggen videre mot nord og fikk etter hvert øye på Tehachapi Windfarm. Den er gigantisk og det er vindmøller så langt du ser. Det er utrolig mange, ja det et er faktisk 3400 av dem og for de som er interessert har de en samlet kapasitet på 705 MW.
Etter hvert kom vi ned i denne farmen. At de var plassert der skjønner vi godt for der blåste det skikkelig.
Gjennom denne farmen gikk det en vei til byen Tehachapi. Vi hadde planlagt å dra inn til denne byen i morgen for å proviantere. Jeg stoppet ved en fin teltplass like før veien og ventet på Inger for å fortelle henne det glade budskapet at nå var dagens vandring over og vi kunne slå opp teltet.
Hun hadde imidlertid fått sivilisasjonen i blikket da hun så veien like bortenfor. Hun ville til byen i kveld.
Greit, da prøver vi det. Det er mulig å campe ved den lille lokale flyplassen i sentrum.
Ved veien var det oppslag om muligheten for skyss til byen. Vi ringte Ted og avtalte med han. Han skulle være der om 20 – 25 minutter.
-Dere må ikke ta annen skyss da, sier han. -Neida, sier vi. -Btw, vi har gule caps på oss, slik at han kunne kjenne oss igjen.
Vi gikk så til parkeringsplassen hvor det var to biler som begge tilbød oss skyss. De hadde kjørt hikere ut på trailen og skulle nå tilbake. -Nei, vi venter på Ted, svarte vi.
Så ventet vi. Og ventet. Vi så ikke Ted. Jeg ringte og fikk ikke svar. Etter tre kvarter begynte vi å haike, uten hell. Det sto imidlertid en bil parkert på plassen. Eieren kom nå og Inger gikk bortom for å høre om skyss. Ja, det fikk vi. Det var Robert som hadde vært i ørkenen for å fotografere. Nå skulle han hjem. Egentlig var han fra New York, men flyttet hit da han pensjonerte seg.
Vi var sulte og ønsket å spise, men han skulle svinge innom flyplassen slik at vi kunne sjekke teltplassen. Vi måtte krysse jernbanelinjen, som gikk tvers gjennom byen, for å komme dit. Akkurat da gikk bommen ned og et flere km langt tog kom sigende. Vi orket ikke vente og han kjørte heller til hovedgaten hvor han satte oss av.
I kveld ønsket vi pizza. Det var søndag og rolig i byen. Vi fant etter hvert stedets pizzasted. Der var det fullt ved alle bordene denne søndags ettermiddagen. Vi ser da noen PCT-hikere innerst i lokalet som vinket på oss. Captain Planet, som vi hadde truffet tidligere, kom bort til oss og sa at vi kunne sitte sammen med dem. PCT-hikere er alltid gjestfrie mot andre hikere. Ved bordet satt også Patrick, som nå hadde fått besøk av kona. De var alle fra California. Jeg gikk så for å bestille. Jeg bestilte en XL Meat Lovers til $36 inkl fri drikke. Da jeg skulle betale spurte jenta bak skranken hvor jeg kom fra. Det var mulig kortet mitt var årsaken til spørsmålet.
-Norway, svarte jeg. Da viste det seg at hun hadde jaggu norske besteforeldre.
Etter en stund kom også Woo inn og slo seg ned sammen med oss. Han opplyste at det ikke var mulig å telte ved flyplassen. Da måtte vi se etter hotell. Det rimeligste var $80, men klok av skade og dårlige omtaler droppet vi det, selv om dette var en kardemommeby i forhold til LA. Stedets største arbeidsplass var et stort fengsel.
Vi valgte et hotell like ved til $136 inkl frokost. Prisene er som hjemme.
Vi hadde det trivelig ved bordet. Det viste seg faktisk at moren til kona til Patrick hadde vært på Senja for en måned siden. Vi viste så en YouTube-film fra vår vandring Senja På langs sist høst.
https://youtu.be/f9gBs4Rh71I
Patrick, kona og Captain Planet overnattet også på hotell, mens Woo skulle prøve seg på cowboycamp nå som det ble mørkt.
Det ble tre påfyllinger av drikke før vi forlot og gikk til hotellet.
Hotellet vårt var ok, men det kom sigarettlukt gjennom ventilasjonsanlegget.
Badet hadde badekar og det fikk en tykk svart stripe der vannflaten hadde vært etter at jeg hadde badet, selv om jeg vasket føttene først.
Vi er skitne. Virkelig skitne. Vi har ikke vann tilgjengelig hver dag for å vaske oss. Vi må i så fall bruke drikkevannet. Noen kvelder vasker jeg føttene med kun 1 dl vann. Føttene blir sorte i de luftige skoene.Ellers er det bruk av våtservietter.
Vi regner med å være tilbake på trailen I løpet av morgendagen.