Mile 906,6 til 926
Km 1459,1 til 1490,3

Vi overnattet på National Forester, Shaydy Campsite i Mammoth Lake. Billigste hotell var kr 1600. Teltplassen var ok så vi sparer de kronene. Inger skal jo ha hotell fra i morgen av og noen dager fremover.

Jeg var ikke ferdig med skrivingen før ved midnatt og sov dårlig gjennom natten. Det var nesten som om jeg hadde reisefeber. Jeg oppdaget at bussen jeg skulle ta tilbake til trailen gikk 0715, og det var en god halvtime å gå til avgangsstedet. Da ble det en tidlig morgen likevel.

Vi sto opp i femtiden som vanlig, spiste, pakket sekkene og tok ned teltet.

Så sa vi ha det til hverandre og avtalte å møtes om seks dager på Kennedy Meadows North.

Det var overskyet og tåka dekket fjellene. I tillegg blåste det og det var kun fem grader. Skikkelig hustri.

Jeg gikk i god fart opp til bussholdeplassen. Plutselig ble jeg forbigått av en jente i tidlig 20-årene i trange jeans og mobilen stikkende opp av baklomma. Hun hadde riktignok ikke sekk, men likevel. Dette var ikke bra for selvtilliten. Kanskje var jeg litt sliten jeg også.

Ved det lille innebygde bussholdeplassen var det fem amerikanske dagstur-turister som skulle med bussen. Jeg var der i god tid og hadde tenkt å ringe Stian og gratulere han med dagen mens jeg ventet på bussen. Amerikanerne var imidlertid så imponert over vår PCT-hike. De spurte og grov og ga seg over i beundring. Jeg følte meg i samme situasjon som en standup-komiker som endelig fikk et publikum som lo av vitsene, så her var det bare å fortelle om vår erfaringer og nyte oppmerksomheten så lenge den varte.

Da bussen kom var stunden over. Jeg fikk ringt Stian og sagt ha det bra like før mobildekning forsvant.

Det ble full buss oppover, og da vi kom til Reds Meadows var det en lang kø av hikere som skulle ned til byen.

Det var servering av frokost også og det var langt kø der. Så oppdaget jeg Bent. Han hadde akkurat fått sin frokost og jeg satte meg ned sammen med han. Han skulle ta neste buss som gikk en time senere. Da køen ble mindre kjøpte jeg tre pannekaker i amerikansk størrelse.
Bent skulle tilbake på trailen neste dag og foreslo at jeg også kunne ta en Zero, så kunne vi gå sammen til Sonora Pass.
Jeg var imidlertid innstilt på å dra nå. Dessuten var jeg usikker på hvordan formen min var.

Det ble langt ut på formiddagen før jeg kom meg i gåingen. Til min overraskelse gikk vandringen svært godt. Jeg hadde nå kun min mat og mitt utstyr i sekken, så vekten av sekken plaget meg ikke. Stigningene gikk som en lek.

Det blåste kraftig og temperaturen var lav så jeg hadde godt med klær på meg. Naturen og fjellene var ulik de vi hadde gått gjennom den siste uken. Fjellene var lavere og av en annen karakter.

Jeg gikk vel tre mil og måtte lete etter en gunstig teltplass. Det var kaldt da jeg satt ute og spiste middag. Da jeg krøp inn i teltet var det null grader.