Dette er en trist dag.
Vi er i Quincy i Nord-California.
Inger har slitt i det siste. Det har vært lange dager og hun har vært sliten. Hun vil ikke at det skal nevnes på FB, men jeg gjør det likevel for at andre i sannhet skal forstå hva hun har vært gjennom. I tillegg til lange og tunge dager har hun vondt i ryggen og hoften.Hun har vært skikkelig uheldig på denne turen. Først gnagsårene, så mageproblemer etterfulgt av betennelse i kneet. Alt dette ble leget etter hvert.
Da vi kom til Sierras måtte vi ha hver vår bearcannister. Dette førte til tyngre sekker. Vandringen over alle passene var tunge og hun fikk vondt i ryggen og hoften.Hun var av trailen i fem dager i håp om at det skulle bedre seg uten nevneverdig hell. Hun har gått med smerter, spist smertestillende som har gitt moderat bedring. Som om ikke dette var nok knekte hun et ribben i South Lake Tahoe og har gått med et knekt ribben i en uke! Forleden dag ødela hun en tann under middagen.Inger har fått nok motgang. Nok er nok. Det er en tid for alt, og den tiden er nå.
Inger vil etter 2000 km, så godt som halvveis til Canada, av trailen for godt.
PCT er over.Dette et ikke en beslutning som er tatt plutselig. Vi har snakket om det lenge og håpet at smertene skulle gi seg. Det hele kulminerte med det knekte ribbeinet. Strikken kan ikke tøyes i det uendelige. Det er et liv etter PCT også.
Det er trist. Vi har felt våre tårer, både i det åpne og i det skjulte.Det er ingen hemmelighet at min drøm om PCT og begjær om å nå Canada alltid har vært, og er større enn Ingers.
Hun ber meg følge drømmen og fortsette PCT videre mot Canada.
Kanskje vet hun, som meg, at hvis jeg også forlater trailen og reiser hjem nå, er det en viss fare for at lidenskapen for PCT fortsatt vil være der og verke som et åpent sår i resten av min tid. På samme måte som Fridtjof Nansen aldri fikk ro i sjelen for at han aldri klarte å komme til Nordpolen.Jeg har gått mange runder med meg selv og kommet frem til at jeg vil fortsette vandringen nordover. Kanskje finner jeg ikke gleden ved å vandre alene eller med andre. Da slukkes begjæret av seg selv, drømmen visner hen, og jeg reiser hjem.Gi Inger den hyllesten hun fortjener når hun kommer hjem. Som da Fridtjof Nansen kom hjem fra nordpolekspedisjonen uten å nå nordpolen. Begge har utført bragder, hver på sin måte og i hver sin tid.
Inger, som er født i 1949, har vært den eldste dama på trailen.
Ingen, hverken vandre eller trailengeler, har hørt om noen eldre.Hun har vært en inspirasjon og et forbilde for de yngre jentene og damene. Hun har imponert alle og satt seg i respekt hos alle vi har møtt.Jeg har i minnet noen utsagn fra trailen.
En dag tok vi igjen, og gikk forbi, en ung jente i en laaang motbakke. På toppen av bakken stoppet vi. Det første jenta sa da hun kom opp var: -You guys really kicked my ass up there!Flere har sagt: -You guys are such an inspiration for us!På toppen av Mount Withney overhørte vi en jente vi har vandret litt sammen med, si til en annen jente:
-When I’ll grow up, I want to be like those guys, og pekte på oss.Hvilken større anerkjente og respekt kan noen ønske å oppnå på trailen?Inger kan reise hjem i stolthet med vissheten om at hun har satt spor etter seg i mange land. I minnet har hun mange flotte opplevelser, ikke bare fra naturen, men også fra mennesker hun har møtt. Minner som kanskje blir enda større når turen kommer på litt avstand.Jeg er stolt både av, og på vegne av henne, og jeg vet at hadde det ikke vært for plagene hadde hun fortsatt å «kicked asses» hele veien opp til Canada.
Hun kommer til å bli savnet på trailen.
Homeless is going home.PCT dag 82, onsdag 6. juli 2022. Del 2
Mile 1267,9 til 1276,3
Km 2040,5 til 2054,1Vi overnattet på Golden Pan Lodge i Quincy. Mens vi spiste frokosten fikk vi melding om at Bent var kommet til byen. Han kom til Lodgen og satte seg ned sammen med oss da vi var nesten ferdig med frokosten.Det ble en lang frokost. Vi hadde ikke sett Bent på en stund og vi hadde mye å prate om. Han skulle ha to overnattinger i Quincy.
Kl 10:30 gikk vi til rommet for å pakke sammen og sjekke ut.
Så begynte det møysommelige arbeidet med å sy sammen hjemreisen til Inger.I går hadde vi sett at det var mulig å endre flybilletten fra San Diego til fredag kveld. Tillegget var ikke så stort.
Første utfordring var å komme seg til Reno som er et knutepunkt. Det var ingen offentlig kommunikasjon dit i dag eller i morgen.
Vi prøvde Uber, men de la løypa i en stor omvei og det ble $200.
Vi ringte diverse firmaer uten hell.
Så spør Inger innehaveren av Lodgen om hun har noen råd. Så viser det seg at datteren hennes skal kjøre til Reno kl 15 i dag og Inger kan få være med. For en lettelse.Så skulle vi endre billetten på British Airways-appen. I dag fikk vi ikke utført endringen. Vi ringte dem og sto i kø i tre kvarter før vi traff en operatør.
Det viste seg at det ikke var ledig plass på flyet på fredag. Hun kom med et annet forslag til lørdagen og det ble over $700. Hun sjekket også i starten av neste uke og det var samme prisen. Hun tok lørdagen.Så måtte vi booke fly fra Reno til San Diego. Det tok også litt tid fordi den amerikanske appen ikke tok utenlandske kredittkort. Vi fikk til slutt bestilt billetten og overnatting. Vi var helt slitne da vi endelig var ferdige etter flere timer.Kl 15 skulle de kjøre den ca to timer lange turen til Reno. Jeg krysser fingrene for at alt går bra med hjemreisen.
Vi sa farvel til hverandre og jeg gikk for å haike tilbake på trailen. Jeg stilte meg opp ved veien, fortsatt i byen, og haiket. Tror du ikke bil nummer fem stoppet og tok meg med. Utrolig.
Det var en familie på fire som ferierte på hytta ved Bucks Lake. Nå hadde de vært i Quincy og proviantert og skulle tilbake til hytta.Jeg ble satt av der vi avsluttet vandringen i går. Litt før kl 16 startet jeg på de 450 høydemeterne som utgjorde startet på vandringen. Det gikk greit oppover og trailen flatet etter hvert ut. Nå kom jeg inn i et parti hvor det hadde vært skogbrann.Jeg skulle ikke vandre så lenge og teltet etter 13,5 km.
Det var et telt der med et ungt par. De satt utenfor teltet med myggnett på hodet. Det var mye mygg så jeg tok også myggnett på hodet før jeg satte opp teltet.Forleden natt da vi teltet fikk jeg hull i luftmadrassen. Jeg sjekket madrassen i Quincy og fant et hull som jeg tettet. Håper ikke det er flere hull. Hvis det er det tror jeg det må være et lite hull. Natten vil vise.