Mile 1493,6 til 1519,9
Km 2403,7 til 2446

Det var en varm natt og ikke ideelt for cowboycamping. Heldigvis var det ikke så mye mygg når det ble mørkt. Jeg var nok mer dehydrert i går enn jeg hadde regnet med, eller så var det middag som var salt. I alle fall drakk jeg en liter vann før jeg sovnet. Det ble ikke noe vann til kornblanding, så det ble bare en proteinbar til frokost. Jeg kunne spise ordentlig ved første vannhull.

Det var faktisk 18 grader da jeg våknet og jeg var på trailen før det ble ordentlig lyst. Jeg brukte hodelykten under pakkingen.

Mitt første mål var vannhullet. Dit kom jeg etter noen km og fylte opp en liter. Det ble ikke noe spising. Det er rart hvordan sulten kan forsvinne.
Neste mål var Interstate 5. Det er en motorvei. Fra der jeg overnattet var det ca 12 km dit og det gikk sto

rt sett nedover. Det ble faktisk kjøligere dess lenger ned i dalen jeg kom.Ved Interstate 5 er det tre mulige mål for proviantering. Shasta, Dunsmuir mot nord og Castella mot sør. Sistnevnte har bare en bensinstasjon.
Det er ikke lov å haike på Interstate 5, men det skulle gå en shuttle-bus nordover kl 08:10. Jeg var ved veien en halvtime før det, men så viste det seg at bussen gikk ikke på lørdager.
Etter litt tenking fant jeg ut at jeg ville satse på bensinstasjonen i Castilla. Det er knappe 4 km langs landeveien dit så det ble asfalt-gåing.

Jeg hadde fortsatt to middager igjen og 8 tortillas og litt pålegg, så jeg trenger ikke full proviantering for de neste fire dagene til Etna.
Jeg så frem til en kald cola fra slike brusmaskiner som de har på serveringssteder. Jeg liker faktisk disse nå. Men dessverre, maskinen var i ustand. De hadde kun Chery Pepsi på flaske igjen av cola-produkter. Da ble det Chery.

Utvalget var begrenset, men jeg fikk sandwich som ble min sene frokost. Så ble det en wraps som jeg skulle ha til lunch.
Den eneste ordentlige maten var oats-meal til frokost. Ellers ble det sjokolade og slike kaker som er pakket inn i plast samt potet-chips. Ikke helt hva jeg håpet på, men det får gå.
Jeg fikk også satt telefonen på lading. På lokalradioen hørte jeg at det skulle bli 97 F grader. Det stemmte med de 36 som Yr meldte.
Jeg hang rundt stasjonen i en times tid mens mobilen ladet.

Jeg var utålmodig for jeg hadde svært mye stigning som lå fremfor meg og jeg ville ta så mye som mulig før det ble alt for varmt.Kl 10 var jeg i gåingen og det var stigninger fra starten. Jeg angret straks på at jeg ikke kjøpt en kald drikke jeg kunne leske meg på i starten, for dette ble varmt selv om det var skog.

Trailen gikk i hovedsak opp dalsiden, men det ble litt opp og ned også. Heldigvis var det god tilgang på vann og jeg fuktet både t-skjorten, capsen og sol-armene når jeg passerte bekker.
Det ble en god pause kl 13 hvor jeg duppet litt av. Den bratteste stigningen lå nå fremfor meg og der var det lite skog.Jeg slet fælt opp der. Det er det tyngste partiet jeg har gått på PCT. Svetten rant og beina ble fri for krefter. Det ble uvanlig mange pauser til meg å være. Jeg var glad Inger ikke var med. Jeg lurte noen ganger på om jeg ville klare å komme opp i dag.

Området jeg nå gikk gjennom kalles Trinity Alps og toppene lignende litt på toppene i Dolomittene.

Etter 1400 høydemeter flatet trailen litt ut, men det var fortsatt stigning. Ved et vannhull tok jeg en pause. Vannhullet lå i en liten gryte i et skyggeparti og der var det straks kjøligere. Der traff jeg også Manny On Trail, en hyggelig 61-årig amerikaner fra Nevada.Jeg hadde nå gått 35 km, men hadde fortsatt 8 km igjen før jeg var helt oppe.

Det er pussig hvordan kreftene kommer tilbake etter en matpause.Det gikk overraskende greit å gå videre opp til teltplassen jeg hadde satt som mål. At den verste varmen hadde gitt seg hadde nok også noe å si.

Jeg var spente på hvordan beina ville være i morgen etter å ha gått 1700 høydemeter i varmen.

På teltplassen var Daydreamer fra Sveits og en Canadier.
Det ble ikke middag på meg. Jeg ville spare dem til de neste dagene. Jeg hadde spist wraps til lunch. Det ble ikke vask av føtter heller.