Jeg hadde en flott teltplass og hadde en nydelig soloppgang i går kveld. Jeg ønsket å få med meg soloppgangen på andre siden av eggen jeg lå på i dag. Selvsagt våknet jeg i halv femtiden, men jeg tok det rolig. Jeg ville suge på karamellen den siste dagen. Det var litt skyer i øst så det fineste lyset ville da være før solen kom opp kl 06:14.

Jeg satt ute og spiste frokost og riktig koset meg i vindstille vær og ikke frøs jeg heller. Lyset var flott på begge sider av eggen. Det ble den flotteste morgenstunden jeg har hatt siden jeg hiket alene. Det var godt å få en slik morgen på vandringen siste dag.

Nå hadde jeg 10 km til Harts Pass. Derfra skulle jeg gå 18 km på grusvei ned til der veien var stengt.

Jeg stoppet flere ganger opp og bare nøt utsikten vel vitende om at dette er siste vandring i USA, i alle fall i år.
Nede i dalene lå det røyk fra en av skogbrannene. Det vistes ekstra godt når solen står lavt og du der i retning mot solen.

Fire km før Harts Pass møter jeg en hiker som forteller at veien opp til passet er åpen nå.

Da jeg kom frem dit var Five Star der og ingen biler. De som kjører opp til passet skal gjerne på tur. Det er ingen gjennomgangstrafikk.
Det var et oppslag og et nummer vi kunne ringe for transport. Det var ikke mobildekning så vi tekstet via InReach-en.

Jo, vi kunne få transport kl 14. Det er om fem og en halv time. Vi bestemte oss da egentlig for å gå ned grusveien og haike derfra. Men så begynte vi å regne på gåtid og tid for haikingen og fant ut at det var marginalt å spare.

Det kom flere hikere og ei av disse hadde ei venninne som var i Mazama hvor vi skulle. Hun kunne fortelle at det kommer en bil om noen timer.

Halv tolv kom det en pickup med baksete og lukket rom på kassen. Alle sekkene ble lagt på taket og 5-6 hikere krøp inn under taket på kassen. Tre hikere satt i baksetet og jeg satt fremme.

Så bar det nedover den humpete og røffe grusveien. Det var gått åtte ras som nå var ryddet opp i, men det var ikke mulig for vanlige personbiler å kjøre opp. Tidvis var det som å kjøre på disse fjellveiene i Tibet.

På veien ned pratet jeg med Jeff, som sjåføren het, om overnatting og mulighet for å komme seg til Seattle.
Jeff tilhørte The Lion’s Den. Det er en trailengel som hjelper hikere og har plass til telt, dusj, kjøkken, vaskemaskin og uteområde. Jeg bestemte meg for å overnatte der.

Etter nær en time var vi kommet 1200 høydemeter ned til Mazama. Vi hoppet av bilen ved butikken og bakeriet.
Nå fikk vi mobildekning og alle hikerne fikk det travelt med mobilen. Vi hadde ikke hatt mobildekning på over en uke, kun begrenset WiFi da vi var i Stehekin.

Selvfølgelig måtte jeg handle på bakeriet. Jeg kjøpte også et glass melk. Det var lenge siden sist jeg drakk det.

Så var det å bruke vel en time i forhandlinger med British Airways om endring av billetten. Det var ikke mulig fikk jeg opplyst. Jeg nådde ikke frem med argumentene mine. Til slutt måtte jeg ta frem sintstemmen som jeg ikke har brukt på aldri så lenge og dama måtte sjekke med sjefen sin. Jo, nå kunne jeg endre, men tidligst dato om to uker. Og det var kun fra San Diego og ikke fra LA. Jeg fant det nytteløst å prate mer med henne og la på.
Så ringte jeg på nytt og etter den vanlige ventingen i kø fikk jeg et annet menneske å prate med. Jo, nå fikk jeg endret slik at jeg reiser fra LA på søndag. Det ble et tillegg i pris på vel 2000 kroner. Det akseptere jeg.

Jeff kom så og opplyste at han kjente en som skulle til Seattle i dag. Jeg meldte straks min interesse. Litt senere fikk jeg beskjed om at det ikke ble før i morgen. Det var like greit for meg.

Mine venner fra de siste dagene hadde en kjenning som skulle kjøre dem de 30 milene til Seattle. Jeg tok farvel med dem og gikk til The Lion’s Dan. Der ble det dusj og avslapning.

Dusjen var flislagt med PCT-symbolet på midtveggen og det Mexicanske og Canadiske flaggene på kortveggene.
Virkelig originalt.

Jeg har nå i kveld booket overnatting i Seattle og LA.
Planen er å ta tog mellom disse byene. Det er en reise på 35 timer, men det skal være en fin og severdig reise. Det er mulig jeg angrer etter noen timer, men den sjansen tar jeg.

Jeg håper bare det ordner seg med transporten til Seattle kl 11 i morgen.