Te Araroa dag 12, lørdag 25.01.25.
Jeg våknet kl 06 og startet morgenrutinen. Det var heldigvis opphold i regnet, men teltet var fortsatt vått på utsiden, samt på innsiden pga kondens. Det ble også et dobesøk før jeg startet å gå. Før jeg gikk tittet jeg inn vinduet på hytta for å se om de var stått opp, men alle lå fortsatt.
Jeg valgte å gå i t-skjorte og shorts, selv om det var yr i lufta. Det gjorde ikke så mye om jeg ble litt våt, for temperaturen var behagelige 15 grader.

Beskrivelsen opplyste at det var 4,5 timer opp dalen til neste hytte, Top Wairoa Hut. Jeg pratet i går med tre unge vandrere som kom ned dalen, og de hadde brukt 5 timer.
Trailen går opp gjennom en svært trang elvedal og stien krysser elva 8 ganger, som alle krever vading. Det er mange skrå partier som krever forsiktig ganger. Nå som det regner og bakken er våt og glatt, kan det fort bli skummelt. Jeg så Evin gli ut av stien to ganger i går. Jeg bestemte meg for å ta det helt rolig og kontrollert.

Etter knappe to km kom den første kryssingen av elva. Elva var heldigvis ikke så stor og det gikk greit. Jeg gikk bare rett ut i den med skoene på. Til da hadde jeg passert flere skrå partier hvor et fall ville ført meg rett ned i elva, 5 til 10 meter nedenfor stien. Så sleipt og glatt som det var nå, var det skikkelig skummelt.

Etter at jeg krysset elva kom det mange slike partier. Jeg har aldri opplevd maken, og jeg var skikkelig redd flere ganger. Hvis jeg hadde overlevd et fall, men vært så skadet at jeg ikke har klart å komme meg opp igjen, ville det vært den sikre død. InReach-en jeg bruker fikk ikke inn satellitter i den trange og dype elvedalen. Det har vært straks bedre hvis jeg ikke har gått alene. Jeg har hørt at det omkom en vandrer her for noen år siden. De fant han i elva etter noen dager. Jeg vurderte å vente til det kom andre vandrere, men det ville ta minst én time før de i hytta kom, de var jo ikke stått opp da jeg startet å gå.

Etter å ha overvunnet utallige utfordringer, utvidet dalen seg heldigvis ut for en periode, og det ble straks lettere å vandre. Så smalnet dalen inn igjen og neste elvekrysning kom. På tredje kryssing traff jeg fire hikerne som kom ned dalen, to gutter og to jenter. Guttene kom fra Belgia og Tsjekkia, og jentene kom fra UK og Canada. De satt og lunchet på hver side av elva, guttene og jentene. Jeg stoppet og pratet med begge gruppene. De advarte meg om et vepsebol på stien mellom 6. og 7. elvekrysning. De hadde tråkket på det og fikk mange stikk. Jenta fra UK fikk hele 9 stikk. Dette området er beryktet for veps, wasp. Langs trailen fra Mt Rintoul og nordover var det satt opp wasp bait, vepsegift, for å redusere bestanden.

Trailen ble nå litt bedre og mer sikker å vandre på. Da jeg kom til området hvor de tråkket på vepsebolet, gikk jeg forsiktig og vurderte hvert skritt. Jeg klarte ikke lokalisere det, men tråkket heller ikke på det. Det småregnet og vepsene var ikke ute nå. Etter dem 8. kryssingen utvidet dalen seg, trailen forlot elva, og gikk rett opp dalsiden til Top Wairoa Hut. Jeg var svært glad jeg var ferdig med dalen uten uhell.
Jeg brukte ‘bare» tre timer og tre kvarter på de knappe 8 km.

Det ble en lang pause der før jeg vandret videre mot Hunters Hut som ligger 10,5 km mot sør. Det ble mer regn nå, så regnjakken kom på. Jeg var nå over skoggrensa. Trailen steg opp til 1500 moh, og regnbuksen måtte også på. Vinden var kraftig, og bygene kom og gikk.
Etter toppen av stigningen sluttet det å regne, og jeg så mitt snitt til å tørke teltet i den kraftige vinden.

Trailen gikk nå ned 700 høydemeter mot Motueka River, som måtte krysses, før den steg 110 høydemeter opp til Hunters Hut.
Der var det et ungt par fra Tyskland og Canada, samt ei jente fra Tyskland.
Tre timer senere kom Even samt Mark og Ronald fra Nederland. Det ble nesten fullt i hytta og vi hadde en trivelig kveld.

Strekningen fra Top Wairoa Hut til Hunters Hut var riktig fin. Men så har vi denne elvedalen da. Av alle de ulike turene jeg har hatt, vandringer og toppturer, vi snakker et tresifret antall, har jeg aldri gått på ei strekning som har hatt så mange skummle partier som elvedalen i dag. Hadde vært vært bedre hadde det selvsagt ikke vært så skummelt.
De andre hikerne som kom etter meg, syntes også at dalen var fæl.

Det ble knappe 19 km og 1445 høydemeter i dag.