Te Araroa dag 13, søndag 26.01.25.
Jeg hørte regnet komme og gå i løpet av natta. Som vanlig var jeg først oppe av senga. I går kveld snakket vi om å starte dagen kl 06, og da krøp jeg ut av senga. Jeg spiste en stille frokost mens soveposene i sengene begynte å røre på seg. Det var kun Even som var stått opp da jeg gikk. Han skulle ta en hviledag i hytta pga gnagsår. Jeg ser han sikkert igjen senere.

Det var yr i lufta da jeg begynte å gå. Jeg hadde både regnbukse og regnjakke på meg. Trailen steg straks opp gjennom et parti med ur. Det er vulkansk beggrunn på denne plassen og ura besto av lavastein. Den er ru på overflaten, som grov sandpapir, og heldigvis ikke glatt i regnvær. Steinene er imidlertid skarpe, så det sliter på skoene, og man vil ikke falle på dem.

Trailen gikk opp og ned av åser, og krysset mindre elver. Regnet gikk i byger og jeg gikk i regntøyet hele tiden. Det ble for slitsomt å skulle skifte klær hver gang regnet startet og ga seg.

Etter 8 km kom jeg til Porters Creek Hut hvor det ble en pause med mat. Det er som regel ingen på hyttene på formiddagen og midt på dagen uten om de som stopper for en pause.

Så bar det videre sørover. Jeg leste i rapporter om to potensielle utfordringer på denne etappen. Det er en cliff, en klippe, som man må klive opp på ved et elveløp. Noen har skrevet at den kunne være utfordrende, spesielt i vått vær, men da jeg kom frem dit var det ingen sak å komme seg opp denne. Riktignok bratt, men ikke utfordrende.

Denne etappen hadde flere gjørmete partier, særlig nå som det hadde regnet.
Jeg fikk faktisk en time uten regn og jeg gikk da kun i t-skjorte og shorts. Temperaturen var 16 grader.

Så kom jeg til neste utfordring, elva Motueka River. Jeg hadde ikke trodd at den skulle by på problemer, men det gjorde den. I beskrivelsen sto det at vannføringen kunne endre seg raskt ved perioder med nedbør. Nå var den stor. Jeg vurderte hvor det beste punktet for kryssing var. En tommelfingelregel er at elvene er sikrest å krysse der de er bredest, gitt at vannføringen er lik i hele elveløpet. Det var det ikke her, men det så ut som det var mulig. I motsetning til elvene jeg har krysset tidligere på turen, var denne elva i en bred dalbunn, og ikke i en elvedal.

Jeg vurderte å vente til Mark og Ronald kom, men valgte å gjøre et forsøk. Jeg gjorde meg klar; telefonen ble lagt i sekken, bukselommen ville bli våt, capsen ble også lagt i sekken. I tilfelle et fall ville jeg mistet denne, og InReach-en klipset jeg av sekken og festet på meg selv. Brystspennen på sekken ble løsnet. Så gikk jeg ut i elva. Da jeg nærmet meg bredden på andre siden ble den dypere og strømmen sterkere. Vannet ville gå opp på magen, og jeg valgte å gå tilbake igjen. Jeg lovet Inger å ikke ta noen sjanser.

Mark og Ronald var i ferd med å stå opp da jeg forlot hytta, og det ville sikkert ta en time før de var i vandringen. Det ble nok minst én time å vente. At det kom andre vandrere sørover før dem var lite trolig. Nordover kunne det imidlertid komme noen, selv om de fleste vandrer sørover. Jeg satt meg slik at jeg hadde utsikt begge retninger i håp om å se noen. Temperaturen var nå steget til over 20 grader, og det var ingen nød å vente annet enn å sloss mot disse sandflys som stadig ville bite meg.

Tiden gikk, og etter å ha ventet i over tre timer fikk jeg til min store glede se bevegelser oppe i skogen. Der kom M&R. Jeg satte dem raskt inn i situasjonen. De hadde ikke erfaring med slike elvekrysninger, og jeg fortalte hvordan vi skulle gjøre det.

Jeg hadde sett ut et nytt punkt hvor vi skulle krysse.
Vi sto med ansiktet mot strømmen, med Mark, som den største av oss i front, så kom Ronald bak mens han hadde et godt grep om Marks ryggsekk. Bakerst, nederst, kom jeg og holdt i ryggsekken til Ronald. På denne måten støttet vi oss selv og hverandre. Det finnes flere måter å krysse som en gruppe. Denne synes jeg er lettest, og sikrest å gjennomføre. Kryssingen gikk utmerket. Vannet rakk meg akkurat opp til ballene.
Jeg så at vi ville nok ha klart å krysse der, én og én også, men nå ble det en sikkert krysning. Nederlenderne var glade for at jeg ventet på dem slik at vi kunne krysse sammen.

Nå var det knappe 5 km til neste hytte, Red Hills Hut. På denne strekningen var det mye gjørme- og myrpartier. Det var ingen i hytta da jeg ankom, men det ventet en overasket. Det sto tre Cola og to Sprite-bokser på benken. Colaen gikk fort ned.

Klokka var nå 17:30. Litt senere på kvelden kom det to vandrere fra UK og Australia som vandret nordover, NOBO.

Det regnet etter hvert kraftig utover kvelden.
Dette er nest siste dag i Richmond Range. I morgen kommer jeg til St Arnaud, et tettsted med 150 innbyggere. Der har jeg en proviantpakke som venter på meg.

Dagens etappe ble 19 km og 1220 høydemeter.