Te Araroa dag 17, torsdag 30.01.25.
Jeg overnattet på Blue Lake Hut. Det regnet kontinuerlig fra kl 11 i går formiddag, til langt etter midnatt i natt. De som hadde kommet til hytta forleden dag, og som hadde tenkt seg over Waiau Pass i går, kom seg ikke over på grunn av været. Derfor var hytta stappfull av folk. Det er kun ett rom i hytta, og det er 8 køyesenger med tilsammen 16 køyeplasser. I tillegg lå det mange på gulvet. I løpet av natta kom det inn flere som lå i telt, men som hadde fått vann inn i teltet.

Det var kun ett bord i hytta, og de fleste satt i sengene sine. Jeg pratet litt med hun som hadde senga ved siden av min, Kathy, ei dame i 50-årene fra New Zealand som vandret TA i seksjoner, en seksjonhiker. Hun er en av disse superdamene som løper halvmaraton og går raske fjellturer. Hun gikk alene, og jeg forsto på praten hennes at hun gruet seg litt til å gå over Waiau Pass alene. Jeg foreslo at vi kunne gå i lag, og det ville hun gjerne. Hun ville starte tidlig, og det passet meg bra.

De første sto opp kl 05 i morres. De hadde røde lys på lyktene for ikke å få det skarpe hvite lyset når andre forsatt lå og sov. Jeg var som vanlig våken og lå og småduppet. Soloppgang er ikke før 06:30.

Jeg sto opp 05:45, samtidig som Kathy, og 06:30 gikk vi ut døra. Regnet hadde stanset, men det var tett tåke og dårlig sikt. Bakken var klissvåt fra alt regnet. Det var meldt fint vær utover dagen. Jeg gikk i shorts og regnjakke. Det var ca 10 grader. Denne etappen har to stigninger. Den første startet vi på umiddelbart. Kathy gikk først, og det gikk radig opp den bratte stigningen gjennom den våte skogen. Skoggrensa ble krysset, men vi fikk ikke noe utsikt pga tåka.
Etter 350 høydemeter flatet stien ut og vi gikk nå ovenfor den flotte innsjøen Lake Constance. Den er kjent for sine flotte farger og er et turmål i seg selv. Sjøen lå ca 150 høydemeter nedenfor stien, og vi kunne nå og da skimte små partier sv sjøen gjennom tåka, men ikke de flotte fargene. Det vi derimot kunne se var alle bekker og elver som kom fossende ned fjellsiden. De hadde vokst seg store i det kraftige regnværet.
Stien gikk etter hvert bratt ned mot sørenden av Lake Constance. Det ble litt vandring I strandsonen før vi kom til den flate dalbunnen. Der fløt det med vann, og det rant bekker i stien. Skoene var allerede våte, så det var bare å vasse gjennom vannet.

Etter 600 meter, like før vi kom inn i dalbotn måtte vi vade ei elv, og vi kom til selve stigningen opp til Waiau Pass. Stigningen er på 540 høydemeter, og den gikk rett opp den bratte fjellsiden. Kathy gikk først, og vi holdt et høyt tempo hele veien opp uten stopp. Oppe på passet, 1870 moh, fikk vi en overraskelse. Det var tåke hele veien opp til passet, men på andre siden var det ingen tåke, men derimot flott utsikt. Vi kunne se fjellkjedene sør for oss, og langt der nede, i dalen vi etter hvert skulle ned i, lå det et teppe av tåke så langt vi kunne se. Det var et mektig syn.
Så begynte den lange nedstigning på neste 1000 høydemeter. Det var bratt også på denne siden. I motsetning til andre siden av passet, var steinene tørre på denne siden, så de var heldigvis ikke glatte. Noen partier var så bratte at det var kliving, eller scrambling, som det heter på engelsk.

Like før vi kom ned til tåka i dalen, tok vi en pause. Vi kunne sitte å nyte utsikten av de vakre fjellene og alle bekker og elver som kastet seg ned fjellsiden, forsterket av det nylige regnværet. Dette var det New Zealand jeg var kommet for å se og oppleve, ikke vandring i tett skog som det har vært så alt for mye av til nå.

Etter pausen bar det ned i tåka og videre ned i dalen. Bakken var nå fuktig og våt, og jeg klarte faktisk å gli på en glatt stein og gikk på hode ned i ei lita lyngbusk. Heldigvis ingen skade.

Vel nede i dalbunnen kom vi til et parti med ur. Der traff vi tre vandre som gikk motsatt vei, og det ble som vanlig en prat. Jeg spurte hvor mange vandrere det var fremfor oss, og de kunne svare at vi var de første de hadde truffet. Det var så mange som sto opp tidligere enn oss, at jeg var sikker på at vi hadde vandrere fremfor oss.
De kunne også fortelle at partiet med ur varte ca 1,5 km. Ikke den beste nyheten.

Dalen bar preg av å være en elvedal her, og skred av stein gikk helt ned til elva. I raviner, som startet mange hundre meter oppe i fjellsiden, kunne vi se hvor både snøras og flom hadde etterlatt enorme mengder stein og grus.

Der man normalt ikke hadde behov for å krysse en elv, eller man kunne krysse tørrskodd, måtte vi vade på grunn av gårdagens regnvær.

Dalen utvidet seg, og dalbunnen ble også bredere, og det ble et lettere terreng å vandre i, men stadig avbrutt av nok en vading, eller partier med ur eller tett skog.

Etter noen km ble bunnen nærmest flat med innslag av gressletter, og vi fikk utmerket utsikt til de høye, bratte og flotte dalsidene.

Fremdriften var høy også i dalen. Jeg gikk først. Så spurte Kathy om jeg aldri hadde matpauser. Det var tid for påfyll av energi, og litt hvile for kroppen, selv om det ikke var så veldig mange km til Waiau Hut, som var Kathys dagsmål.

Å finne en fin plass å sette seg var ikke vanskelig i dette terrenget, og kulissene kunne knapt vært bedre. Inventaret besto som vanlig av stein.

Etter pausen ble det vandring i lett terreng, men stadig avbrutt av vading. Etter 18 km kom vi til Waiau Hut hvor Kathy skulle overnatte. Hun hadde god tid på sin vandring, og skulle avslutte denne på Arthur’s Pass, hvor hun blir hentet av sin mann om én uke.
Jeg ønsket å vandre videre, og sa farvel til Kathy, og vandret ytterligere 21 km nedover dalen.

Jeg savner Inger på denne turen. Dette er første skikkelige langtur jeg starter på alene. Det var derfor trivelig å få vandre dette stykket sammen med en annen sprek dame.

Terrenget videre var lett å vandre i, selvsagt avbrutt av litt tett skog, ur, nedfallstrær, og selvfølgelig vading.
Jeg kom ut av tellingen, men jeg antar at det ble 30 – 40 vadinger tilsammen i løpet av dagen.

Etter 30 km kjente jeg at kroppen hadde behov for litt hvile og påfyll av energi. Sola hadde jaget bort skyene nå, så jeg satte med ned i skyggen av en busk. Nøtter, sjokolade, energigele, samt en av disse elektrolytt-tablettene som vi pleide å ta i USA. Jeg aner ikke hva som er i dem utenom mineraler, men de gir en i alle fall skikkelig energi. Føttene gikk nå nærmest av seg selv, kroppen bare fulgte med, og kilometerne ble tilbakelagt raskt, én etter én.

Jeg vandret videre i åpent og lett slettelandskap, og slo opp teltet etter ytterligere 9 km, selv om kroppen var innstilt på videre vandring og føttene var villig til å bære meg de 6 km som gjenstod til Anns Hut. Hodet bestemte. Dette er nok for i dag, jeg har gått i 12 timer.

Teltet ble slått opp på gressletten under en stor busk. Da jeg kom inn i teltet kjente jeg at gresset var som nåler og noen trengte gjennom teltbunnen. Jeg turte ikke bruke luftmadrassen i frykt for å få hull i denne, så jeg lå rett på teltbunnen med noe klær under meg. Det blir kaldere og hardere, men jeg satser på at det går bra.

Jeg så ingen andre hikerne i dag som vandret sørover, men møtte to svenske vandrere, Lukas og Kim, som vandret nordover.

Det ble en innholdsrik dag med vandring i tåke, fjellpass, skikkelige fjell, flomelver, vadinger og slettelandskap, i tillegg til turfølge på halve dagen.

Dagens etappe ble på 39 km og 1005 høydemeter.