Te Araroa dag 20, søndag 02.02.25.
Jeg overnattet på Hope Kiwi Lodge. Det er ikke en typisk lodge som navnet kanskje tyde på, men er en litt større hytte enn de jeg har overnattet i tidligere. Og så er den laget av tømmer. Taket har metallplater utvendig, og disse beveget seg når det vekslet mellom sol og skygge. Det bråket fælt i hele hytta da dette skjedde. Det var som om de tynne tømmerveggene flyttet på seg. Men i natt var det heldigvis stille.

Hytta hadde to soverom og et stort oppholdsrom med to senger. Totalt var det 10 vandrere som overnattet. Syv av disse var unge vandrere av begge kjønn fra Frankrike. Jeg lå på oppholdsrommet, for jeg regnet med å være først oppe. Så slapp jeg også å ligge tett sammen med andre.

Jeg sto opp kl 06, da er det slutt på natteroen, og man kan lage mat og gjøre seg klar uten å ha dårlig samvittighet for de som fortsatt ligger. Jeg er likevel så stille som mulig når jeg står så tidlig opp.
Jeg spiste frokost i stillhet mens jeg så ut av de store vinduene på hytta. Det var mørke skyer nord, men heldigvis lettere i sør, den retningen jeg skal vandre.

Kl 06:30 var jeg på stien, fem minutter før soloppgang. Jeg liker denne tiden ved soloppgang. Hytta ligger på et jorde i en vid dalbunn, som nærmet er horisontal i en lengde av fem km. Det var vindstille, og det lå tåkedotter over gresslettene. Temperaturen var 5 grader, men det føles ikke merkbart kaldere å vandre inn i disse tåkedottene.
Hadde jeg overnattet i teltet, og rigget det ned, hadde hendene mine vært iskalde. Nå kom jeg fra hytta og var varm og god, selv om jeg bare gikk i langermet skjorte og ikke fleece.

Etter 3 km forlot jeg sletta og gikk inn i skogen. Jeg kunne se hytta på neste hele denne strekningen.

Stien dreide nå vestover og gikk like på nordsiden av Lake Somnet, men jeg kunne ikke se denne på grunn av skogen. Først da stien gikk ned til vestenden av sjøen fikk jeg se denne. Etter 10 km, fortsatt i skogen, tok jeg den første pausen med en tortillas-lefse, sjokolade og nøtter.

Etter et glimt av sjøen i dens vestende, fortsatte den merkede stien gjennom skogen i et tungt terreng. Jeg leste på FarOut-appen at noen valgte å forlate stien, og heller gikk på den åpne sletten som lå til venstre for skogen, men jeg var redd det kunne være fuktige partier der. Etter noen km angret jeg på valget.

Endelig, etter knappe fire km, gikk stien ut av skogen og ut på sletten. Den fulgte nå skogkanten én halv km før den dreide til venstre, krysset sletten og gikk til en hengebru. Jeg så brua, 1.5 km mot sør, i det jeg kom ut av skogen, og gikk direkte dit uten å bry meg om stien. Stien hadde blitt en omvei.

Den smale hengebrua var ca 60 m lang, og svinget fælt da jeg gikk på den. Disse bruene kalles Swingbridge i New Zealand. Etter 19 km kom jeg til Huruniu Hut hvor jeg tok lunch og en halvtimes hvile.

Jeg hadde nå 10 km til Huruniu No 3 Hut, som jeg hadde satt som dagsmål. Det var nå nærmest skyfritt og varmt å vandre. Etter vel fem km kom jeg til en Hot Spring. Den lå like utenfor stien, og en liten varm bekk kom rennende ned fjellsiden. 20 meter ovenfor stien dannet bekken en kulp, kanskje den var laget til av mennesker, jeg er ikke sikker. I kulpen kunne man sette seg ned i vatnet. Temperaturen var ca 37 grader, det var som en god temperatur i et badekar. Det luktet også litt svovel som det pleier å gjøre i disse hotsprings. Det var en fin opplevelse, men den hadde vært enda større hvis det ikke hadde vært så varmt i lufta.

I halv tre-tiden kom jeg til Huruniu No 3 Hut. Jeg vurderte faktisk å gå til en liten hytte som lå en og en halv time lenger fremme, men det var så varmt at det orket jeg ikke.

Jeg var første vandrer som kom til hytta også i dag. Ut på ettermiddagen kom det flere, og vi var 10 vandrere som overnattet der.

Dagens etappe ble på 29 km og 718 høydemeter.