Te Araroa dag 21, mandag 03.02.25.
Jeg overnattet på Huruniu No 3 Hut. Hytta har ett stort oppholdsrom med 12 køyeplasser i tre høyder. Så var det et mindre utbygg, nærmest en stor gang med ytterdør. Der var det to køyesenger, og jeg lå nederst i den ene. Det lå en ung NZ vandrer nederst i den andre køyesenga.

Jeg er jo i midten av 60-årene og har fått den uvanen at jeg må opp en tur på natta. Når jeg ligger i teltet bruker jeg ei egen pisseflaske. Den bruker jeg også i hyttene hvis jeg er alene. Det blir ikke til at jeg bruker den når det er andre i hyttene. Det skjer jo ikke helt uten lyder.

Da jeg måtte opp i natt, smettet jeg på meg skoene og gikk ut i den sorte natta. Jeg hadde det røde nattlyset fra klokka på, slik at jeg så hvor jeg gikk. Jeg gikk ikke langt, men en ti – tyve meter fra hytta, og slo lens mot det høye gresset som var der.
Det var klarvær og ikke måne. Stjernehimmelen var fantastisk. Det var som om den lyste opp i natta. Og Melkeveien, jeg tror aldri jeg har sett den så klart og godt som nå. Jeg ble stående å se opp på himmelen, men jeg kjente ikke igjen noen av stjernebildene her på den sørlige halvkulen.

Da var det ikke samme utsikt, for meg, da jeg lå på Blue Lake Hut som var stappfull av folk på grunn av regnværet. Hytta hadde bare ett rom, og mange lå på gulvet. Jeg måtte opp på natta da også, men da tok jeg flasken med meg. Jeg åpnet døra, den gikk innover, og jeg lukket den forsiktig bak meg uten å lage lyd. Det regnet ute, og jeg ville ikke bli våt, så jeg sto rett utenfor døra og pisset i flasken. Det jeg ikke visste, var at døra hadde gått helt opp, og de som evt hadde et åpent øye ville se meg i profil i den døråpningen. De ville ikke være i tvil om hva jeg gjorde, men de kunne ikke se flaska, så det ville se ut som om jeg pisset ned trappa.
Jeg bannet stille for meg selv da jeg snudde meg og så den vidåpne døra, men jeg ville samtidig le, for jeg så det komiske i situasjonen.

06:30 var jeg i vandringen. Klarværet holdt seg gjennom hele natta, og det var derfor mye dugg i gresset.
Stien gikk i den åpne dalbunnen de første 3,5 km, og jeg ble litt fuktig på skoene. Gresset var høyt og buksa ble våt opp til over knærne. Så smalnet dalen inn og det ble en elvedal, og vandring i skog. I skogen var det ingen dugg i gresset.

Stien fulgte dalen helt opp til Harper Pass, 962 moh. Det er under skoggrensa, så utsikten var ikke noe å skryte av.
Når man kommer opp på slike pass er det alltid litt interessert, selv om det ikke er noe utsikt, for man skal nå ned i et annet dalføre.
Stien gikk relativt bratt ned på den andre siden, og jeg tok igjen et eldre par som også vandret TA. De hadde overnattet på Harper Pass Bivvy, 1,5 km før passet. De hadde Kiwi Hut som dagsmål. De tok ikke så lange dagsetapper.
Stien gikk ned 450 høydemeter, og jeg passerte Taramakau River på ei hengebru av den smale typen.

Et lite stykke etter brua endret elvedalen karakter. Det har vært en stor flom der for få år siden hele den smale dalbunnen bar tydelig preg av det. Stien var selvsagt helt borte på et parti på vel én km.

Etter 16 km kom jeg til Locke Steam Hut. Der tok jeg lunch. Det hadde bare blitt en Snickers siden frokost. Etter å ha spist, la jeg meg på en brisk og slumret. Tre kvarter senere var jeg på stien igjen.

Nå var det litt over 8 km til Kiwi Hut, som jeg hadde satt som dagsmål. Stien vekslet mellom å gå i skogen og den flomformede elvebredden.
Det var nå sol, 28 grader og varmt å vandre.
Klokka var ennå ikke 14 da jeg kom til Kiwi Hut. Hytta hadde 10 sengeplasser. Det ville bli fullt der i natt med de vandrene som kom etter meg. Jeg bestemte meg for å fortsette, men først ville jeg ha en mat og en lang og god pause. Også der slumret jeg på en seng.
Det blir til at jeg tar matpausene på hyttene. Da kan man sitte ordentlig, og man blir ikke så plaget av sandflys. De kaster seg over deg med én gang man stopper, og de er ei sann plage. Leggene mine er fulle av bitt.

Etter pausen krysset jeg Taramakau River. Jeg klarte det faktisk tørrskodd. Like etter denne skulle side-elva, Otehake River, krysses. Det klarte jeg ikke tørrskodd. Jeg hadde ikke lyst til å få skikkelige våte skoer på slutten av dagen, så jeg vadet denne uten sko.
Stien fortsatte så ut og inn av skogen langs sørsiden av Taramakau River. Skogen var til tider tett som en jungel med tropiske trær og høyt gress. Jeg var glad det ikke er noen skapninger som var farlige for mennesker i New Zealand. Selv om jeg ikke er så glad i å gå i skogen var det litt deilig nå, for det var skygge og bare 25 grader der. Ute i det åpne, hvor sola skinte, var det mye varmere.
Noen små side-elver måtte krysses, og jeg valgte å vade ei av disse uten sko.

Etter 34,5 km kom jeg til en plass i skogen som egnet seg til teltplass. Det var ikke mange slike å finne. Denne var i gammel skog med høye trær som ga fin skygge for sola. De hindrer kanskje også nattedugg.
Før jeg bestemte meg måtte jeg sjekke om det var noen døde trær, «widdow makers», som kunne falle ned. Det så heldig ikke slik ut. Jeg hadde et tilfelle i staten Washington, da jeg gikk PCT, hvor det falt ned er tre ikke langt fra teltet jeg lå i. Det var skummelt.

Det gikk fort å få opp teltet. Jeg ble ikke mye plaget av sandflys. Da teltet var oppe, var jeg snart med å få både meg og sekken inn, og så lukke myggnettingen. Jeg trodde jeg hadde klart å unngå å få sandflys inn i teltet, men der tok jeg feil. De må ha fulgt med på sekken, og kroppen min inn i teltet. De poppet frem etter kort tid og jeg hadde en intens kamp med dem som jeg ville vinne. Jeg kverket nærmere 30 individer før det ble ro.

Til middag ble det Sweet and sour lamb.
Dagens etappe ble på 35 km og 520 høydemeter.