Te Araroa dag 22, tirsdag 04.02.25.
Jeg hadde ei god natt i teltet i den gamle skogen. Trærne var høye, og lauvteppet tett, så det ble hverken dugg eller kondens på teltet i løpet av natta.

Som vanlig var jeg på stien kl 06:30. Jeg så at jeg hadde valgte rett teltplass i går, for det var ingen bedre plass å finne på de neste km.

Etter kort tid kom jeg til et skilt som viste at man kom inn i en Arthur’s Pass Nasjonalpark. Jeg leste ikke så nøye på skiltet, og fortsatte på stien rett frem som var merket. Jeg burde ha lest ordentlig på skiltet, for dette var et stikryss, og jeg valgte feil sti. Klokka ga beskjed etter ca 100 meter, men ruta på klokka har de siste dagene hatt store avvik i forhold til den merkede stien, så jeg valgte å ignorere den. Etter nesten en halv km kom jeg til en stor elv. Da skjønte jeg at noe var galt, og jeg sjekket kartene. Det ville være mulig å krysse elva, og så kommet på ruta igjen om noen km via en bilvei, men jeg valgte å snu for å finne stikrysset og den riktigeruta. Jeg fant det da jeg kom tilbake til skiltet. Det var både ergerlig og litt flaut å ta feil. Jeg pleier å være flink med navigeringen.

Stien fulgte nå østsiden av Otira River.
Den skogkledde siden ned mot elva var bratt, og stien gikk bratt opp og ned i den tette skogen. Stien var svært tung å følge, noe av det verste jeg har opplevd i skog.
Den største faren, foruten å falle og skade seg, var at jeg var så ivrig på å komme meg igjennom dette feltet at jeg brente all kruttet tidlig på dagen.

Strekningen var to km på kartet, men den ble nærmere tre i terrenget. Det ble 240 høydemeter opp og ned på denne strekningen.
Jeg var skikkelig svett da jeg kom ut av skogen etter at feltet var ferdig, selv om temperaturen bare var 13 grader.

Nå var det bare én km til Morrison Footbridge, som jeg ikke skal krysse. Jeg hadde nå gått ca 8 km og jeg tok en pause i skyggen der mens jeg spiste potet-chips.

Så bar det opp en ny vid dal hvor Deception River rant. Det var fint å gå opp en bred dal igjen, men etter knappe to km måtte elva vades. Jeg så at dalen smalnet inn lenger fremme og ble til en elvedal med bratte sider rett ned i elva. Ikke akkurat det jeg liker. Noen steder ble dalbunnen videre, og det ble lettere å gå, men så smalnet den inn igjen. Elva måtte krysses mange ganger, og ruta var vanskelig å se. Ruta gikk tidvis på svære steiner langs elvekanten, og det var svært krevende å ferdes. Noen ganger måtte jeg gå oppover i selve elva.

Plutselig oppdaget jeg at venstre stav var ødelagt. Den lille trinsen og spissen var falt av. Det må ha skjedd for en stund siden, og selve staven var nå slitt slik at tråden som holder staven stram var løsnet innvendig. Nå hadde jeg bare én stav i dette vanskeligste terrenget. Etter flere timer, og syv elvekrysning som alle måtte vades, kom jeg til Upper Deception Hut. Der ble det lunch og litt hvile.

Fra hytta og videre opp til Goat Pass Hut var det bare 2,5 km, men jeg leste på FarOut at noen hadde brukt flere timer på denne strekningen. Dette skulle være den tyngste delen av dalen.

Etter å ha fått nye krefter la jeg ut på denne etappen. Jeg synes det gikk etter forholdene greit, og holdt et fint tempo. Steiner og blokker måtte klatres, skred måtte passeres og elva krysses 9 ganger. Egentlig er dette et terreng som passet meg. Det blir som en fjelltur. Den siste bratte stigningen på 100 høydemeter fulgte en uttørket bekk hvor underlaget var stein og blokker.
Endelig dukket Goat Pass Hut opp. Jeg hadde brukt én time og ti minutter fra den forrige hytta. Da hadde jeg også hatt et dobesøk i skogen.

Dagens etappe var svært tung og krevende. Jeg har ikke vandret noen andre vandringsruter som har hatt så krevende partier som disse på Te Araroa. Jeg har lest blogger som har beskrevet disse elvene og vandring i og langs dem, men jeg har trodd at de har overdrevet, eller hatt lite erfaring. Nå kan jeg bekrefte at de er krevende og utfordrende.

Klokka var 14:30 da jeg kom til hytta. Planen var å ta en pause der og gå 10 km videre, stort sett nedover, til Arthur’s Pass. Det var varmt og jeg hadde bruk mye krefter. Utsikten fra verandaen på denne hytta er den flotteste så langt på turen. Her var det alpine fjell. Jeg er nå i området som kalles Southern Alps. Det beste av alt var at det var ingen sandflys på verandaen. Jeg kunne sitte der i ro, slappe av, og bare nyte utsikten.

Jeg bestemte meg for å avslutte dagen der. Så får kroppen også litt hvile. Jeg satt ute på verandaen i tre timer i skyggen og hadde det koselig. Jeg tok frem den ødelagte staven og klarte å midlertidig å reparere den med Luke-tape og en teltplugg som spiss. Jeg får se hvor lenge det holder. Jeg tør ikke stole så lenge på den og må ha nye staver. Jeg vet ikke nå hvor jeg kan skaffe det.

For de normenn som er gamle nok, husker sikkert det etter hvert så berømte og fortvilet ropet til TV-reperteren JH. Carlsen i 1982: -La ham få en stav da, mann!

I morgen kommer jeg til Arthur’s Pass Village. Det er tvilsomt om jeg kan finne en stav der, men jeg skal prøve.

Ut på ettermiddagen kom det 8 andre vandrere til hytta.
Dagens etappe ble på 23 tunge km og 1950 høydemeter.