Te Araroa dag 23, onsdag 05.02.25.
Jeg sov ikke så veldig godt i Goat Pass Hut. Jeg var mye våken, og klokka ga meg en søvnpoengsum på 65 av 100.
Jeg hørte en alarm til en av de andre hikerne starte kl 05:50, men ingen sto opp.
Jeg ventet til 06:00, og listet meg da stille opp og spiste frokost. Da jeg forlot hytta kl 06:30 var det fortsatt ingen som hadde stått opp, selv om jeg hørte alarmen to ganger.

Det var en nydelig morgen her i Southern Alps. Hytta var over skoggrensa og jeg hadde flott utsikt da jeg gikk over Goat Pass, som lå like ovenfor hytta av samme navn. Jeg var kanskje litt tidlig ute, for sola hadde ikke kommer ordentlig opp til å skinne på fjelltoppene fremfor meg.

Trailen gikk så ned i dalen hvor Mingha River renner, og skoggrensa ble krysset etter noen hundre meter nedstigning. Temperaturen var bare 8 grader, men likevel behagelige i t-skjorte og shorts. Stien var til tider krevende, men på langt nært som i går. Jeg krysset elva to ganger, alle ganger så vidt tørrskodd på steiner.

Dagens primære mål var Arthur’s Pass Village. Den ligger fire-fem km nord for trailen der denne treffer Highway 73.

Fra hytta til highwayen var det knappe 11 km. Jeg hadde bestemt meg for en rolig dag, og var ved veien etter to timer og tre kvarter. Jeg måtte krysse Bealey River, også den tørrskodd på steiner, før jeg kom frem til highwayen.

Klokka var 09:15, og planen var nå å hitch hike til Arthur’s Pass Village. De fleste vandrene pleier å prøve det her, hvis de skal til Villagen, med vekslende resultat. Trafikken var liten og sandflys var plagsomme. Jeg prøvde i 15 minutter. Da ga jeg opp, og gikk heller de 4-5 km til Villagen langs veien.

Jeg hadde ikke noe endelig bestemt plan på hva jeg skulle gjøre i Arthur’s Pass. Noe sto klart for meg, men ikke alt.
Det første jeg gjorde var å prøve å få tak i vannfilteret jeg hadde bestilt levert til Mountain House. Det viste seg å være vanskelig, for jeg fikk høre at innehaveren av stedet ikke var tilgjengelig i dag.

Før jeg gikk inn på Arthur’s Pass Store, ringe jeg Inger. Arthur’s Pass er et lite turiststed uten ordentlig matvarebutikk eller generalstore. Arthur’s Pass Store er egentlig en cafe med suvenirer og litt dagligvarer.
Jeg rigget meg til ved et bord i et hjørne hvor det var strømkontakt. Da fikk jeg ladet powebanken og mobilen. Nå skulle det spises. Det ble to store banan- og sjokoladekakestykker og to sandwich til å begynne med.

Jeg ble sittende der i fire timer. Det var internet der, så det var mye som måtte gjøres. Publisering på FB og bloggen. Oppdatere tur-appene med siste informasjon. Backup av bilder og video. Svare mail, dele bilder, sjekke ruta videre, sjekke blogger og WhatsApp-grupper, etc.

Jeg pratet også med andre hikerne som var innom, Alexander fra Sverige, som for tiden bor i Bodø, Stein fra Nederland og Nash fra NZ. Stein hadde sendt en provianteske dit, og jeg fikk noe han hadde til overs. Jeg var nærmest fri for mat og skulle proviantere der. Utvalget i «butikken» var begrenset. De hadde bla. ikke tortillas-lefser.

Da jeg ankom stedet hadde jeg ikke bestemt meg om jeg skulle overnatte der. De to overnattingsstedene var fullbooket, og da gjensto det campingplassen. Jeg bestemte meg for at jeg like godt kunne prøve å komme meg tilbake på trailen og overnatte der. Da kunne jeg starte vandringen i morgen tidlig. Det er ca to dager til jeg har mulighet til å komme meg til Methven, hvor jeg har tenkt å ta en hviledag.

Etter å ha fått ladet elektronikken og gjort det viktigste på nettet, ble jeg utålmodige og gikk for å prøve å få tak i vannfilteret. Utrolig nok klare jeg å få tak i innehaveren av Mountain House, og fikk pakken etter å ha betalt henne 10 NZD.

Så gikk turen til visitorsenteret. Der kjøpte jeg frysetørket middager, og de hadde faktisk single vandrestaver. Jeg tok det de hadde, selv om det var et monster av en stav. Her kunne jeg ikke være kresen. Jeg skulle også ha barbert meg, men jeg fant ikke et eget sted.

Jeg var egentlig fornøyd med det jeg fikk utrettet, og gikk ut på highwayen, som gikk gjennom stedet. Der traff jeg Alexander, Nash og Stein på rekke langs veien. De hadde stått der én time uten hell, og spurte meg om jeg ville være med på å spleise på en Uber. Selvsagt ville jeg det. Stein bestilte, men han fikk ikke noe bekreftelse. Så ble det ut med tommelen igjen. De sto med 100 meters mellomrom med Alexander fremst. Jeg sto sammen med Stein, som sto sist, for å se om jeg hadde lykke på Uber. Mens jeg ventet på svar, kom det faktisk en bil som stoppet. I den satt Alexander, og Stein og jeg fikk også være med. Nash kom springende langs highwayen, for han ville også være med. Så fikk vi skyss alle fire.

Vi kjørte lenger enn det stykket jeg gikk tidligere i dag. Der trailen treffer highwayen, følger den denne i flere km, og det orket vi ikke vandre når vi først var i en bil. Vi ble kjørt ca 12 km sør for Arthur’s Pass Village og takket sjåføren så mye.

Klokka var passert 15 og jeg hadde egentlig tenkt å overnatte 300 meter lenger frem ved Bealey Hut. Jeg pratet med de som var der, mens de unge mennene startet stigningen opp dalsiden i godt tempo. De hadde Hamilton Hut som mål, og det var 16 km dit. De hadde ikke gått så mye tidligere på dagen.

Kroppen min kjentes fin ut, og det var fortsatt tidlig på dagen, så jeg valgte å fortsette til Lagoon Saddle Hut. Det er egentlig et shelter med ei køye. Det er to madrasser, én til køya og den andre til gulvet.
Det var 6 km og 600 høydemeter opp dit.

Jeg tok det relativt rolig til meg å være opp stigningen. Likevel ble jeg svett i den varme ettermiddagen. Jeg fikk til min glede også utsikt når jeg hadde tatt vel halve stigningen.
Oppe på det høyeste punktet tok jeg igjen ungdommen. De satt der og hadde pause. Jeg passerte dem mens jeg kjekt spurte om de skulle tilbringe kvelden der. De skulle jo gå 16 km. De var raskt på beina igjen, og sammen gikk vi det siste stykke frem til Lagoon Saddle Hut hvor jeg stoppet.

I Saddle Hut satt det en vandrer fra Sveits/Venezuela og hadde matpause. Han vandret videre etter kort tid, og jeg overtok shelteret.

Før jeg laget middag prøvde jeg det nye vannfilteret. Wow, dét var virkelig en forskjell. Det filtrerte med en hastighet jeg bare kunne drømme om. Håper det holder seg slik.

På vei opp stigningen løsnet faktisk spissen også på den andre staven. Heldigvis oppdaget jeg det umiddelbart, og fant den. Inger og jeg har brukt denne stavtypen i over 10 år, og vi har hatt mange par. Det har aldri hendt før at spissen har løsnet. Og nå skjedde det på begge stavene i løpet av to dager. Det må være noe feil på dette paret. Dette er den nye versjonen av Black Diamond Distance Carbon FLZ, som kom for vel et år siden. Stavene var helt nye da jeg startet turen.

Jeg håper jeg blir alene her i shelteret i natt.
I morgen kveld, og neste dag, er det meldt litt regn. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir noe i det hele tatt.

Dagens etappe ble på 23 km og 860

høydemeter.