Te Araroa dag 26, lørdag 08.02.25.
Jeg hadde en hviledag i Methven i går og overnattet på Methven Resort. Kl 10 skulle jeg få transport tilbake på trailen.
Som vanlig våknet jeg før kl 06. Frokosten på hotellet startet 07:30, men jeg ville ikke spise frokosten for tidlig. Jeg ville at den skulle vare langt utover dagen.
Kl 08 gikk jeg nydusjet, nybarbert og med rene klær inn i frokostsalen. Jeg skulle ha en lang og god frokost. Det var noen andre hikerne der, men ingen som skulle sørover i dag.
Det bekymret meg litt. Det var så mange i går, og ingen i dag. Neste seksjon er på 75 km. Da kommer trailen til Rangitata River. Den kan man normalt ikke krysse, og man må ha transport 135 km for å komme på andre siden av elva.
Jeg hørte fra vandrere som kom nordover at flere av disse hadde krysset elva, da vannføringen var lav. Det er ikke bare ei elv, men et stort, bredt elvedelta som tar flere timer å krysse. Jeg pratet med flere hikere som dro ut på trailen i går, og de skulle prøve krysse elva.
Jeg tenkte også på å krysse denne, men har ikke lyst å gjøre det alene. Værmeldingen melder regn, og da kan vannstanden stige raskt.

Da jeg spiste frokost kjente jeg at jeg var nervøs før dagens etappe. Hvis jeg ikke fikk krysset elva måtte jeg ordne transport til andre siden. Kunne jeg treffe noen å krysse sammen med ville det kanskje la seg gjøre å krysse. Alt dette plaget meg.

Kl 09:45 var jeg klar hos Methven Transport. Innehaveren sa at vi var tre vandrere, og han brukte da en personbil. De to andre var et ungt japansk par, og de skulle ikke krysse elva. Ingen hjelp der. Det var skyet og grått i Methven, men bare 5 minutter utenfor byen var det solskinn og flott.

Etter 50 min kjøring var jeg klar til å vandre litt før kl 11 ved Double Hill.
Trailen steg rolig fra starten, og jeg holdt et godt tempo uten å ta for hardt i slik at jeg ble sliten. Trailen steg 800 høydemeter opp til Tortons Saddle på de første 6 km.

Opp på Saddle-en steg trailen fortsatt litt før den flatet ut, og gikk ned i dalen hvor Tortons Steam rant. Hele trailen gikk i skogfritt terreng som ga flott utsikt.

Nede i dalen kom jeg etter 10 km til A-frame Hut, og jeg tok en hvil og matbit. Så bar det 6 km videre nedover til Comyns Hut. Der ble det også en spisepause. Mens jeg satt der kom det et ungt tysk par som vandret nordover. Det hadde ikke krysset Rangitata River.

Frem til Comyns Hut hadde stien vært fin å gå på, men nå dreide den til høyre og opp dalen Hakatare. Det er en trang elvedal med utallige kryssinger som alle må vades. Jeg telte 56 slike vadinger på seks km. Det gikk selvsagt ikke så fort oppover dalen da.
Mens jeg gikk oppover dalen så jeg plutselig at steinene var litt våte på den siden jeg krysset til. Det måtte bety at det var en vandrer fremfor meg. Og ganske riktig. Etter en stund fikk jeg se en vandrer. Det var ei dame fra NZ. Hun vandret ikke Te Araroa. Hun lurte på hvor jeg hadde tenkt å slå leir, og jeg sa at jeg tenkte på andre siden av passet vi nå kom opp til. Det hadde hun også tenkt.
Det er ikke mange steder å sette opp et telt i dette terrenget. Hun vandret saktere enn meg, så jeg gikk alene videre oppover.
Fra Comyns Hut var det 650 høydemeter opp til passet Clent Hill Saddle. Der var det fin utsikt. Så fortsatte jeg ned på andre siden. Sola sto nå lavt, og kvelden nærmet seg. Jeg startet jo vandringen sent på formiddagen.

Etter en knapp km kom jeg til den nevnte teltplassen. Det var en fin plass med utmerket utsikt. Jeg vurderte å ta den, men jeg tenkte på dama som slet bak meg. Gentlemannen i meg bestemte at hun kunne få den, så kunne jeg se om jeg fant noe lenger fremme. Etter vel én km fant jeg en plass som kunne brukes. Ulempen var at det var sand og silt som underlag. På PCT var dette vanlig, men her blåste det litt. Jeg tok sjansen og slo opp teltet. Jeg hadde vandret 27,5 km og 1565 høydemeter.
Jeg rigget meg til i teltet og satt og spiste middag. Da hører jeg skritt utenfor. Det var dama fra NZ. Hun hadde ikke sett den fine teltplassen jeg overlot til henne. Nå måtte hun fortsette ned dalen.

Etter middagen økte vinden i styrke. Normalt stilner den av mot kvelden. Jeg oppdaget at det blåste mye sand inn i teltet. Det var fin sand på alle overflater. Jeg kunne ikke ha det slik i natt. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte finne en annen teltplass, men nå hastet det. Det var under en halvtime til solnedgang. Jeg pakket ned alt i en sabla fart. Teltet fikk jeg vrengt i vinden slik at jeg ble kvitt all sanden.

Jeg vurderte å gå ca én km opp til den plassen jeg passerte, men det blåste kanskje der også nå. Nei, jeg måtte videre ned i dalen.
Etter kort tid ble det høyt gress på bakken og stien var vanskelig å se. Sola var gått ned. Nå hastet det å finne en plass. Jeg mistet stien flere plasser og gikk i høyt gress med skarpe pigger for å finne den igjen. Heldigvis gikk den etter hvert parallelt med et gjerde, så da hadde jeg noe å se etter. 20 minutter etter soloppgang er det mørkt her. Bak meg så jeg til min glede at månen hadde kommet opp og ga meg litt hjelp.
Etter mye strabaser kom jeg etter vel fire km ned til den flate dalbunnen. Der tok jeg den første plassen jeg så, og slo opp teltet i måneskinnet. Teltplassen var ikke god, men det fikk holde. Det viktigste er at det er relativt flatt der jeg skal ligge. At det blir en stein, eller gresstuve ved siden av meg, gjør ikke noe.

Selv om jeg gikk nedover var jeg varm og svett.
I Methven kjøpte jeg et klassisk liggeunderlag som et 1 cm tykk. Det var jeg glad for. Noe gress er svært skarpe og går gjennom teltbunnen. Jeg rullet ut dette liggeunderlag og la luftmadrassen oppå denne. Da risikerer jeg å få hull på luftmadrassen.

Jeg la meg ned på madrassen, men jeg var for varm til å ta soveposen over meg. Klokka var nå nesten 22, og jeg var for sliten og trøtt til å skrive noe. Jeg trodde ikke jeg skulle få sove med det første, for kroppen var fortsatt oppjaget, men søvnen kom hurtig.

Selv om det ble en slitsom dag, ble det en flott dag med utsikt hele tiden. Det liker jeg.

Dagen etappe ble på 33 km og 1580 høydemeter.