Te Araroa dag 31, torsdag 13.02.25.
Jeg overnattet i teltet på eiendommen til en trailengel i Lake Tekapo. Det var seks telt som sto tett inntil hverandre. I tillegg var det en vandrer som cowboycampet.
Det var klarvær gjennom natta, så det ble kondens på teltet.

Her ved Lake Tekapo endrer terrenget og trailen karakter for en periode. Nå går trailen i nesten flatt terreng parallelt med vannkanaler og veier. Det er kilomervis med rette strekninger på asfalt og noe grus. Det er ikke vandrernes favoritt.

Endel vandrere velger å få transport på disse milene, totalt ca 9 mil. De mest innbitte velger å vandre hver meter, mens noen, som meg, velger å sykle denne strekningen. Jeg hadde planlagt dette før jeg reiste hjemme fra.

Det første jeg gjorde da jeg kom til Stag Saddle i går, hvor jeg fikk mobildekning, var å ringe firmaet som leier ut sykler.
Jeg ble bedt om å fylle ut et skjema på nettet med hvilken strekning jeg ønsket sykkelen og hvilken type sykkel. Jeg ønsket fra Lake Tekapo til Lake Ohau, totalt 90 km. Så ville jeg ha el-sykkel.

Jeg ønsket primært å leie sykkelen den påfølgende dagen, men da måtte jeg være hos firmaet kl 08. Det ville bli over 50 km vandring for å rekke det, så jeg bestilte til dagen etter. Så fikk jeg en kort dag i morgen.

Men så klarte jeg likevel å komme meg til byen i går, og prøvde å få leid i dag, men fikk ingen bekreftelse, hverken på mail, text eller telefon.

Jeg var oppe ved soloppgangen og pakket ned utstyret mitt, og var hos utleiefirmaet kl 07:30. Annie, som drev virksomheten drev å romstrerte med sykkler og utstyr, og jeg så at hun var stresset.
Jeg spurte forsiktig om jeg var satt opp på leie av sykkel i dag.
-Er det du som har norsk mobilnummer, spurte hun. Hvorfor har du ikke New Zealandsk? Jeg kan ikke svare til norske mobilnummer.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt litt rundere i kantene, og ikke blitt like lett irritert av rare påfunn og unnskyldninger. Her ville det ikke tjent saken å spørre hvorfor i all verden hun ikke kunne ringe utenlandske nummer når hun driver et firma. Jeg gjorde meg heller ydmyk og beklaget at jeg ikke hadde New Zealandsk nummer.
Hun hadde en sykkel tilgjengelig, men det var ikke den beste, og ikke med det kraftigste batteriet. Jeg tok en test-tur med sykkelen, og den var ikke den beste, men helt OK. Jeg var bare glad jeg slapp å vente til neste dag.

Sykkelen ble utstyrt med vesker, lås, vannflasker, kart, vester og lappesaker. Ryggsekken satte jeg på anvist plass. Den skulle bli fraktet til Lake Ohau Lodge, hvor sykkelen skulle leveres.
Det kom til å bli en varm dag, sa Annie, så vi måtte ha med mye vann. Nå var det kommet flere som hadde bestilt sykkel.

Så bar det ut på veien. Jeg dro innom en matvarebutikk og handlet litt niste før jeg forlot byen. Vi skulle følge en skiltet sykkelrute hele strekningen. Etter to km forlot ruta hovedveien og gikk til Tekapo Canal som fraktet vann til et kraftverk. Sykkelruta fulgte kanten av kanalen i en strekning på 25 km. Så bar det ned til Lake Pukaki, og etter 54 km til byen Twizel.
Der tok jeg lunch og provianterte til morgendagens vandring.

Frem til Twizel var det faktisk kjølig å sykle, men etter pausen var klokka passert 13, og nå var det blitt varmt. Det ble videre sykling langs kanal til jeg kom til Lake Ohau. Der fulgte ruta bredden av denne 20 km frem til Lake Ohau Lodge.

Jeg ønsket å leie en el-sykkel for å få en lettest mulig dag. Når man skal sykle 90 km med el-sykkel må man bruke beina og pedalene en god del. Jeg fikk beskjed om å ha styrken på ECO frem til Twizel, hvis ikke kunne jeg gå tom for strøm. Etter Twizel økte jeg på med motorkraften, og de siste 10 km hadde jeg den på full styrke. Jeg beregnet det slik at det var nesten tomt batteri da jeg kom til Lodgen.
Der fant jeg sekken min, og gjorde meg klar til vandring.

Det var morsomt med en sykkeltur og en avveksling fra vandringen, selv om jeg ble øm i baken. Jeg er glad jeg ikke skal sykle i morgen.

Lodgen lå vel tre km bortenfor trailen, så jeg måtte gå disse tre km tilbake på veien jeg hadde syklet på, for å komme på trailen.
Planen var nå å gå et par km på trailen, for så å telte. 100 meter etter at jeg kom på trailen, gikk denne forbi noen bygninger på en tilsynelatende privat eiendom. De er nøye med private eiendommer her i NZ.
Det var en dame og en mann der, og jeg spurte for ordens skyld om trailen passerte bygningene. Ja, det gjorde den. Så spurte jeg om hva dette var slags sted, og om de viste om det var mulig å telte lenger opp i lia.

Stedet tilhørte Glen Mary Ski Club, og det var mulig å overnatte i flermannsrom for 40 NZD. Det var både strøm, WC og dusj der.
Stedet lå idyllisk til ved innsjøen og hadde flott utsikt til fjellene. Jeg kunne se Mt Cook, det høyeste fjellet i NZ i det fjerne.
Ekteparet, Rob og Nigel, som var på min alder, drev med vedlikehold for klubben.
De var trivelige og stedet så riktig bra ut, så jeg valgte å overnatte der. Det var et godt valg.

Rob og Nigel inviterte meg på middag og drikke, og jeg tilbrakte ettermiddagen og kvelden sammen med dem. Vi hadde det riktig trivelig sammen og vi hadde mye å snakke om.

Da sola var i ferd med å gå ned takket jeg for middagen og for all gjestfriheten, og gikk for å skrive logg og ta kveld.

Glen Mary Ski Club