Te Araroa dag 34, lørdag 15.02.25.
Jeg la meg kl 20:30 i går, og fikk ikke skrevet mye før øynene falt igjen.
Det tyske paret, som også overnattet i Tin Hut, skulle stå opp kl 06. Det passet meg bra. Det ble en god natts søvn, og klokka ga meg en poengsum på 85. Det er bra. Jeg våknet i fem-tiden og var akkurat ferdig med skrivingen da alarmen til tyskerne gikk kl 06. Det var fortsatt mørkt, og vi brukte de røde nattlysene på hodelyktene.
Kl 06:30 var jeg i vandringen. Det var ikke blitt skikkelig lyst, faktisk var det fullmånen som ga mest lys. Soloppgang var kl 06:55. Det blir stadig senere for hver dag.

Stien steg fra start av 770 høydemeter på de seks km opp til Martha Saddle. På vei opp dit fikk jeg det flotte morgen-lyset på fjellene fremfor meg.
På Marthas Saddle, som egentlig var et pass, blåste det og temperaturen var bare 11 grader. På andre siden av passet kunne jeg se ned den lange dalen hvor Timaru River rant. Det var fortsatt tidlig på morgenen og sola hadde ikke kommet ned i dalen ennå. Ruta ned til dalenbunnen gikk gjennom løsmasser, men den var likevel grei å følge. I dalbunnen var det gress og antydning til traktorvei.

Etter 14 km kom jeg til Top Timaru Hut. Hytta var ganske flott og jeg tok lunch der. Først satt jeg ute, men det ble for mye sandflys, så jeg måtte inn i hytta. Jeg hev innpå med kalorier, og toppet det hele med en elektrolytt-tablett.

Neste etappe, etter hytta, er utfordrende. Mange velger å følge elva og selve elveløpet 8 km nedover dalen. Dalen var nå blitt en elvedal med bratte sider. Selve trailen følger i hovedsak elvas venstre side, men den går mye opp og ned, og det er bratte partier opp og ned. I tillegg er det partier hvor terrenget er svært skrått og stien er bare en liten 30 cm bred «hylle» i terrenget. Et fall i disse partiene vil føre til at man ramler flere titalls meter nedover dalsiden rett ned i elva. For et par uker siden omkom det en ung vandrer fra Australia i disde partiene. Hun vandret alene og ble funnet i elva med hodeskader. Det er uvisst om hun falt ned fra stien, eller om hun vandret i elva.

Mange velger derfor å gå i elva fremfor å følge stien. Stien krysser elva noen steder og det er mulig å unngå de mest utsatte stedene. Det krever imidlertid at man må snu og gå tilbake et stykke.
Følger man stien må man ha sko med god gripeevne på løsmasser.

Det ble ikke så lang pause på meg i hytta som jeg burde ha hatt. Kroppen føltes sliten, og jeg sa til meg selv at jeg burde ha en lengre pause, men jeg var utålmodig etter å komme meg av gårde.

Jeg gjorde en vurdering av veivalget, og fant ut at det beste ville være å følge selve trailen, og ikke gå i elveløpet, selv om det ble flere høydemeter og litt bratte partier. Jeg har gode sko, og terrenget er tørt.

Etter to km langs trailen kom denne ned mot elva. Der så jeg Lucas som gikk nedover elva. Jeg så da at jeg hadde høyere hastighet enn han, så jeg fikk bekreftet at det gikk i alle fall fortere å gå på trailen. Dette ga meg energi og motivasjon, og kroppen kjentes ikke lenger så sliten.

I den enkle turbeskrivelsen kunne jeg lese at etter 5,5 km ville trailen bli vanskeligere å følge, og at elveløpet kanskje ville være gunstigere hvis vannstanden var lav. Vannstanden var lav nå, og jeg fulgte elveløpet der i 2,5 km. Elva var ikke så stor, men vannet var grått, så jeg kunne ikke se bunnen når jeg gikk i elva. Det var en del utfordrende partier, men jeg klarte de uten det ble alt for skummelt.

Etter vel 2,5 km i elveløpet gikk jeg opp på trailen og fulgte denne knapt fire km videre nedover dalen til et stikryss.

Strekningen på 12 km fra hytta og ned til stikrysset gikk mye bedre enn jeg hadde forventet ut fra det jeg hadde lest fra andre vandrere. Stien i skogen var ikke tyngre å følge enn mange andre strekninger lenger nord. Jeg var også mentalt forberedet på et krevende parti, det kom ikke overraskende, og det hadde nok også noe å si.

Fra stikrysset gikk ruta rett opp dalsiden til Sodys Hut.Det var en stigning på 510 høydemeter på knappe 1,7 km. Det gikk med andre ord skikkelig bratt oppover.
Jeg hadde godt over 1200 høydemeter i beina da jeg startet på den bratte stigningen. Det gikk forbausende bra oppover. For en gangs skyld var jeg glad jeg gikk i skogen, for da ble det skygge for sola. Temperaturen var på øvre del av 20-tallet.
Vel halveis oppe i stigningen synes jeg at jeg hørte stemmer, og jeg lurte på om det kom noen bak meg. Da måtte de jaggu ha gått fort. Men så hørte jeg at stemmene var fremfor meg, og jeg tok igjen to unge vandrere som jeg raskt la bak meg. Like etterpå passerte jeg én til ung vandrer som slet i stigningen.
Det føltes godt, at jeg som den klart eldste, kunne gå fra alle disse unge vandrerne i den bratte stigningen. De hadde tross alt vandret i minimum én måned og burde være i god form.

Etter å ha tatt hele strekningen kom jeg opp til Stodys Hut. Den hadde jordgulv, og plass til 6 gjester på platter i to høyder. Det var tre ledige plasser, men jeg ønsket å se om det var noen teltplasser der. Det var ikke mange gode plasser, men jeg fant én i skyggen av noen trær, og den tok jeg.

To timer etter at jeg ankom, kom Lucas og det tyske paret. De var svært overrasket over at jeg var kommet frem så lenge før dem. Lucas hadde ramlet i elva og fått et stygt kutt i pannen.

Jeg var ikke fornøyd med riktig alle valgene jeg gjorde, men jeg var fornøyd med veivalgene, og innsats på dagens vandring.

Dagens etappe ble på 29 km og 1764 høydemeter.