Te Araroa dag 35, søndag 16.02.25.
Det kom etter hvert flere vandrere som lå i telt ved Stodys Hut. Jeg var først og fikk velge den beste plassen. Det var svært begrenset med teltplasser, og de fem teltene sto svært tett og bardunene krysset hverandre.
Jeg sovnet tidlig, men våknet etter tre timer, og det ble dårlig søvn etter dette. Jeg falt likevel i søvn sent på natta, for jeg våknet 06:10 av at tyskerne i teltet tett ved sto opp. Det er første gang jeg ikke har vært våken kl 06.

Jeg spiste frokost og pakket ned alt utstyret ved bruk av hodelykten. Selv om dagslyset begynte å komme var det mørkt i skogen der vi teltet.
06:50 var jeg i vandringen. Stodys Hut lå praktisk talt i skoggrensa, og det var fullt dagslys da jeg etter 30 meter kom ut fra skogen.

Trailen steg fra starten av vel 300 høydemeter opp til en lang fjellrygg som gikk i øst/vest-retning. Sola kom opp på vei oppover, og den sto fortsatt lavt da jeg kom opp på ryggen.

Jeg startet å gå med langermet skjorte og langbukse, men valgte å zippe av leggene slik at det ble shorts i stigningen. Jeg vurderte å ta av skjorta også, men beholdt den på. Det var jeg glad for da jeg kom opp på ryggen, for der blåste det kraftig og temperaturen var bare 10 grader. Trailen fulgte ryggen vestover og ned i nesten 7 km. Vinden fra nord gjorde at jeg måtte stoppe for å ta på et vindtett hodeplagg.

Etter knappe 9 km vandring vestover traff denne ryggen en rygg som gikk i nord/sør-retning, på punktet Breast Hill, 1587 moh. Denne ryggen har svært bratt side ned mot det store Lake Wāwea som ligger vest for ryggen, men 1230 høydemeter lavere. Utsikten herfra var blant topp-fem på turen så langt. Det var faktisk et vindstille punkt der hvor jeg kunne ta en pause og nyte utsikten mens jeg la inn litt næring.

Jeg fulgte så ryggen to km sørover til et stikryss. Mot øst gikk stien til Pakituhi Hut, kun noen hundre meter bortenfor. Mot vest gikk stien bratt ned mot Lake Wāwea.
Stien fulgte en smal rygg ned mot sjøen. Det ble 1000 høydemeter på vel 3,5 km og det var til tider svært bratt, ja faktisk luftig, men likevel flott. Det ble nesten som ned fra en topptur, bare at sekken var tyngre.

Etter å ha tatt litt mindre enn en tredjedel av nedstigningen traff jeg tre jenter som hadde pause, og vi kom i prat. Det viste seg at ei av disse var norsk. Sara het hun, og bodde faktisk i Tromsø. For begge oss var det første gang vi traff en annen norsk vandrer på TA. Det viste seg at hun hadde også vandret PCT i 2022. Hun startet ca én måned før meg og kom til grensen til Canada bare to dager etter meg, så våre vandringer har krysset hverandre tidligere.

Vel nede på grusveien ved sjøen ventet en ny overraskelse. Der var det Trail Magic, og der traff jeg Lucas og franske Gabrielle
De hadde overnattet oppe på ryggen for å få med seg både solnedgang og soloppgangen.
Trail Magic er når noen rigger seg til for å gi servering til vandrere. Det er et amerikansk fenomen, og jeg opplevde flere slike da Inger og jeg vandret PCT. Det er en stor opplevelse for oss vandrere som vi setter stor pris på. Jeg var svært tørst, og det passet perfekt med kald drikke i tillegg til frukt og annet godt.

Det var en amerikansk jente, som også vandret PCT i 2022, som hadde denne Trail Magic. Hun jobbet nå i NZ, og dette var første gang hun gjorde dette.

Etter en hyggelig og forfriskende pause, gikk jeg sammen med Lucas og Gabrielle de 7 km på grus og sykkelveg inn til det lille stedet Wāwea. Stedet ligger flott til ved sørenden av det vakre Lake Wāwea, og med alpine fjell mot vest. Mot øst er det mer avrundede fjell.

I Wāwea spiste jeg kraftig lunch; kyllingburger og pommes frites, pluss mye drikke. Jeg passer også alltid på å lade elektronikken mens jeg er på slike spisesteder.
Mens jeg satt der vurderte jeg videre vandring. Det ville nå være mer urbant og vandring langs vei og kanal til byen Wanaka, en strekning på ca 24 km. Jeg var ikke så lysten på denne vandringen og så at det var en buss som én gang om dagen kjørte denne strekningen. Det var nå en god time til den skulle passere. Jeg bestemte meg for å ta denne. I god tid før den skulle passere på highwayen sto jeg klar. Jeg kunne jo prøve meg med tommelen mens jeg ventet. Etter 10 minutter stoppet det en bil som kjørte meg til Wanaka.

Wanaka har tre hostel, og jeg bestemte meg for å overnatte på Mountain View Backpackers. Det var et bra valg, for stedet var rent og pent med fine områder både ute og inne. Jeg fikk en seng i et firemannsrom. Det går bedre å overnatte på et slikt sted enn man kanskje skulle tro, hvis man først er innstilt på det.

Senere på ettermiddagen ruslet jeg de få hundre meterne til sentrum for å handle. Det var varmt og flott. Jeg kjente at kroppen var litt sliten. Da slo det meg. Jeg kan ta en hviledag her i morgen. Så kan jeg slappe av i hagen, rusle en tur i sentrum og få noe godt å spise, og legge meg i senga når jeg måtte ønske det. Det verste, vel egentlig det beste, var at jeg så frem til det. Det blir som en liten ferie i sommervarmen.

I papirposen jeg bar på da jeg gikk tilbake til Mountain View hadde jeg blant annet brus, potet-chips, sjokolade og to liter vaniljeis. Nå skal det nytes.

Dagens vandring ble på 23 km og 912 høydemeter.