Te Araroa dag 37, tirsdag 18.02.25.
Etter en hviledag i Wanaka var jeg klar for vandring igjen. Jeg hadde bestilt transport til kl 07 for å slippe vandringen til Glendhu Bay.
Det var meldt regn til i dag, og det stemte. Regnet startet litt etter kl 05. Jeg var våken da, så jeg registrerte det. Klokka sto på ringing kl 06, så jeg lå og slappet av frem til da.
Jeg var den eneste som var oppe så tidlig på hostellet, så her gjaldt det å være stille.

Regnet økte i styrke etter kl 06, og det fristet ikke mye å skulle vandre nå.
Transporten kom som avtalt kl 07, og jeg ble kjørt til parkeringsplassen på starten av trailen i Glendhu.

Det regnet og bakken var våt da jeg startet vandringen. Det kan være fristende å vente med vandringen til regnet gir seg, men man vet jo ikke når det vil skje. Man kan risikere å vente hele dagen.
Temperaturen var 15 grader, så man ble ikke nedkjølt når man ble våt. Jeg bestemte meg for å starte vandringen med det samme. Jeg sa til meg selv, at det er bare vann. Dét tåler jeg.

Både regnbukse og regnjakke var på kroppen. I starten var det farmland, med kyr som hadde beitet. Det er ikke hyggelige å vandre i slike områder når det regner, for det er mye møkk fra kyr, og dette løser seg opp i regnet, og i sølene er det ofte kumøkk. Det gjelder å passere på hvor man setter føttene.

Trailen gikk opp dalen hvor elva Fern Burn renner. Etter 3,5 km krysset jeg elva på bru. Det regnet nesten ikke nå. Hadde regnet gitt seg, eller var det bare et opphold? Jeg tok regnjakken av og gikk i t-skjorta. Stigningen ble brattere nå, så jeg ble varm nok selv om jeg ble våt av greiner fra trær og høyt gress. Tåka var tett, og så det var ikke mye utsikt opp den trange elvedalen.

Etter knappe 7 km og 520 høydemeter, kom jeg til Fern Burn Hut. Jeg var ganske nær hytta før jeg kunne se den i tåka. Ved hytta var det et tysk par som var klar til å forlate. Da de hørte at jeg var norsk, fortalte de at det hadde vært en normann der i natt, og han hadde forlatt hytta for en halv time siden. Jeg spurte om han het Vegard, og det stemte. Jeg har sett navnet hans i protokollen på hyttene i lang tid. Første gang jeg så navnet var han over 14 dager fremfor meg. I dag ville vi altså møtes.

I hytta var det en dansk familie som vandret TA. De gjorde seg klar til å forlate da jeg gikk inn for å spise et enkelt måltid.
Jeg var ikke mer enn en halvtime i hytta før jeg gikk videre. Men nå hadde det skjedd noe. Tåka var forsvunnet og det var blå himmel og sol. Nå var det av også med regnbuksa. Du snakker om endring på under en halv time. Jeg håper det varer, og ikke bare noe som er forbigående.

Trailen steg nå 550 høydemeter opp til Jack Hall’s Saddle. Jeg passerte etter kort tid tyskerne og den danske familien. Plutselig var jeg innhyllet i tåke. Den kom bakfra, så jeg så ikke at den kom.
Så lettet tåka like fort som den kom.

Oppe på sadelen var det flott utsikt. Mot sør lå skyene som hvite skumtopper over
fjellene. Ved selve sadelen hang tåka på sørsiden av sadelen. Ruta videre sørover var vanskelig se i alle dalene og ravinene. Det var et oppskåret landskap.

På sørsiden av sadelen gikk trailen bratt ned 500 høydemeter før den flatet ut og gikk mot Highland Creek Hut. På vei ned kunne jeg se tre vandrene lenger ned i stigningen.

Etter 14 km kom jeg til Highland Creek Hut. Der traff jeg de canadiske vandrerne jeg hadde truffet tidligere. Det var flere vandrere der og de fleste tørket utstyr. Jeg spurte så om det var noen der som het Vegard, og det var det. Det viste seg at Vegard var fra Bergen og at han hadde tidligere vært utvekslingsstudent i New Zealand. Han hørte da om TA og ønsket nå å vandre den.

Det hadde vært noe sykdom på denne hytta de siste dagene. Oppkast og diaré. Vi oppdaget at det var mye skitt i vanntanken, så det var mulig at det var årsaken.
Etter en pause, mat og filtrering av vann fra bekken, var jeg på trailen igjen. De Canadiske vandrerne startet 5 – 10 minutter etter meg. Jeg kunne se dem bak meg i den første stigningen.

Dagens mål var Roses Hut. Fra Highland Creek Hut til Roses Hut er det to fjellrygger som må passeres. Opp til den første var det 450 høydemeter før det gikk 440 høydemeter nedover til starten av neste stigning. Denne stigningen var på 400 høydemeter og gikk opp på en flott rygg som jeg fulgte nedover nesten tre km. Denne nedstigning var på 550 høydemeter, og begynte jeg å kjenne stigningene i knærne. Det er tungt for kroppen å gå oppover, men å gå nedover kjennes i knærne.

Trailen kom ned i et flatt dalkryss. Før jeg kom ned i dalbunnen så jeg hytta og den lange ryggen jeg skal opp i morgen.
Vel nede i dalkrysset i dalbunnen var det bare én km til Roses Hut.
Der var det flere vandrere og de fleste vandret nordover. Disse hadde overnattet i telt, og nå tørket de telt og utstyr ved hytta.

Hytta var forholdsvis ny og flott til New Zealandsk standard å være. Det var 12 liggeplasser fordelt i to høyder med seks madrasser i bredden.

Én time etter at jeg ankom, kom de unge canadierne. De var skikkelig imponert over det tempoet jeg klarte å holde i dette terrenget, og ønsket at de var like sprek når de ble 65. De tok en pause der, og skulle vandre litt videre. De hadde ikke like mange høydemeter i beina som jeg hadde, for de overnattet på Fern Burn Hut.

Jeg forventet at Vegard skulle komme, men jeg så ikke mer til han.

Regnværet på morgenen var all regn vi fikk i dag. Heldigvis. Det er meldt regn også i morgen, og jeg håper vi er like heldig som vi tross alt var i dag.
Hvis jeg ser bort fra regnet først på dagen, har dette vært en fin dag med flotte fjellformasjoner og daler.

Dagens etappe ble på 25 km og 2250 høydemeter.