Te Araroa dag 38, onsdag 19.02.25.
Jeg overnattet i Roses Hut, og lå på nederste plan hvor det var 6 madrasser side om side. 1,2 meter over dette planet var det et tilsvarende plan med 6 madrasser, tilsammen 12 liggeplasser. Det er litt spesielt å ligge side om side slik, men jeg hadde ingen på min venstre side, så det gikk greit.
Denne, og de to foregående hyttene, er de nyeste og kanskje flotteste hyttene på TA.

Jeg våknet ved midnatt av at det var noe som gikk på den overbygde verandaen. Vi hadde skoene der, og jeg fryktet at det var en hjort. Jeg hadde sett to stykker tidligere på dagen. Hjort, og en del andre dyr, kan stjele sko og diverse andre plagg, særlig hvis det er salt, svette, på dem.
Jeg sto opp og gikk ut og kunne skimte et dyr på kattestørrelse som sprang og gjemte seg under hytta. Jeg tok en stav og prøvde å jage den videre uten hell. For å sikre at den ikke tok mine sko tok jeg disse inn i hytta.

Klokka 06 hørte jeg alarmen på en klokke ringe til en av de andre vandrere ringe. Jeg drøyet litt med å stå opp, for jeg bruker bare en halv time fra jeg står opp til jeg er i vandringen. Soloppgang er ikke før 07:10.

Kl 06:40 var jeg i vandringen som, ikke overraskende, første vandrer fra hytta.
Det var skogfritt området, så det var akkurat lyst nok til å kunne vandre.
Trailen steg 550 meter på en rygg opp til Roses Saddle. Det lå tåke der da jeg startet, men mesteparten var borte da jeg kom opp dit. Det var litt trolsk stemning for tåka kom smygende som et tynt teppe over passet.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke vandre like fort i dag som i går, og det klarte jeg opp stigningen.
På andre siden av sadelen gikk det selvfølgelig nedover. Det ble 520 høydemeter ned til Arrow River.

Der hadde ruta to alternativer. Enten følge dalsiden på vestre side av elva, eller hvis elva ikke var i flom, følge selve elveløpet nedover.
Jeg leste kommentarer som mente at elveløpet var det beste alternativet, for dalsiden var bratt og svært ulendt. Jeg valgte elva, og gikk nedover den med vann opp til lårene på det meste.
Noen ganger var det mulig å gå på bredden ved siden av elva et stykke, før jeg måtte gå i elva noen hundre meter igjen. Slik gikk det nedover. I motsetning til elvene jeg har krysset og vandret i lenger nord, var denne elva ganske kald, så jeg frøs på føttene. Heldigvis var den ikke grumsete, slik Timaru River var, så jeg så bunnen. Steinene var heller ikke så glatte.
Etter 6 km kunne jeg endelig forlate elveløpet og fikk tørr grunn under skoene.

Like etterpå kom jeg til den nedlagte gruvebyen Macetown. Fra 1860 til 1920 var det 100 – 200 innbyggere i gruvebyen. Etter 1920 ble den fraflyttet og det var bare rester av grunnmurer som sto igjen.
Jeg hadde vandret 12 km og tok en matpause der. Jeg begynte også å skifte til tørre sokker og tørre skosåler, men så sjekket jeg kartet og så at det var flere vadinger av elver på de neste km. Det ble på med de våte sokkene igjen.

Jeg fikk 7 – 8 vadinger før ruta steg 430 høydemeter opp til Big Hill Saddle.

Der møtte jeg de canadiske vandrerne igjen. De hadde overnattet et stykke ovenfor Macetown, og denne gangen ble de ikke overasket over at jeg tok dem igjen.

På sadelen tok jeg en god pause mens canadierne gikk ned på sørsiden. Nå ville det ikke bli mer vading, så jeg skiftet til tørre sokker og tok tørre såler i skoene. Det ble straks mer behagelig for føttene.

Det var nå 9 km og 700 høydemeter ned til Arrowtown. Trailen ned dit var lett å følge.
Arrowtown er en typisk liten turistby. Hovedgata i gammel stil var litt sjarmerende, men jeg liker ikke turiststeder når jeg vandrer. Det blir for stor kontrast til stillheten og roen som man opplever under vandringen.
Jeg stilte meg i kø ved nærmeste bakeri og kjøpe masse god mat. I parken like ved fant jeg en ledig benk hvor jeg kunne sitte og nyte godsakene.

Ruta videre til Frankton og Queenstown følger i hovedsak bilveier. Ikke noe morsomt. Jeg sjekket om det var noen hostel i nærheten, eller Frankton, men fikk ikke napp. Jeg traff etter hvert de canadiske vandrerne. De hadde også lett etter overnatting og endt opp med å dele et rom på alle fire.

Hotellrom er dyre hvis de er ledige her. Det er fra kr 3000 og oppover.
Etter litt vurderinger bestemte jeg meg for å gå til Frankton, klokka var ennå ikke 15. Jeg gikk et lite stykke, men asfalten kjentes ikke godt ut under skoene. Jeg stoppet og sjekket litt på nettet. Det går en buss 15:05, det vil si om 20 minutter. Den tok jeg. Det var en typisk by-buss, denne hadde mange skoleelever nå etter at skoledag var over.

Så var jeg i Frankton. Jeg hadde lagt ut en forespørsel på en FB-side om det var noen som hadde overnatting å tilby der, men innlegget måtte godkjennes av administrator, og det lot vente på seg.

I Frankton fikk jeg proviantert for de neste fem dagene. Så gikk jeg til campingplassen for å prøve å overnatte der. Den var så og si full. Jeg ble tilbudt den siste teltplassen. Det var den dårligste plassen, det var derfor den ikke var tatt. Like ved siden av plassen sto det mange søppelkasser. Jeg sjekket plassen, og det luktet ikke. Jeg skulle få den for $49. Ordinære pris var $80. Det var ikke noe å tenke på, jeg måtte ha en plass å slå opp teltet så jeg aksepterte tilbudet.

Campingplassen forøvrig var svært flott. Servicebygget er det beste jeg noen gang har sett. Alt var nytt og praktisk. Jeg fikk dusjet, og de var faktisk hårføner på herregarderoben. Og ikke bare det, det var faktisk en slettetang også. Hadde jeg vært alene der hadde jeg vært trodd at jeg hadde gått i feil garderobe.

Frankton er under én mil fra Queenstown. I Queenstown stopper trailen ved sjøkanten og fortsetter på andre siden av Lake Wakatipu. For å komme på andre siden må man ha transport 80 km på vei. Man kan prøve seg med tommelen, men det er ikke lett på denne strekningen. Det enkleste er oppsatt transport til $72.
Jeg har bestilt på avgangen kl 08 i morgen.

Det kom noen få regndråper i dag, så jeg var heldig i forhold til prognosene. Jeg håper på det samme i morgen.

Dagens vandring var også svært flott i et landskap jeg trives i.
Dagens vandring ble på 29 km og 1066 høydemeter.