Te Araroa dag 47, fredag 28.02.25.
Martins Hut er den siste hytta jeg overnatter i på denne turen. Vi var bare to vandrerne i hytta, så jeg lå på to madrasser, for madrassene er tynne og det blir vondt i hoftene når man ligger på siden. Vi hengte maten i kroker i taket slik at evt gnagere ikke skulle få tilgang til den. Det var bra, for jeg hørte en mus som gikk på madrassen min i natt, men den plaget meg ikke.

Fem minutter før soloppgang var jeg i vandringen. Det var klarvær og jeg kunne av og til skimte den røde sola gjennom skogen da den kom opp over horisonten.

Første del av dagens vandring var en etappe på 11 km gjennom skog til et stikryss. 80 % av denne strekningen var i gjørme. Jeg hadde håpet at det skulle bli bedre på denne strekningen enn i går, men det ble med håpet.
For å unngå å tråkke i den dypere gjørmen må man smyge seg frem, klatre over nedfallstrær, henge i grener, og slenge seg rundt trær. Det blir som ei hinderløype, og man bruker hele kroppen.
Skogen er tidvis som en jungel, og det henger lianer, som kabler, ned fra trærne og hekter seg fast i kroppen eller sekken. Noen lianer er falt på bakken, og det er fort gjort å snuble i disse. Det ble noe roping og stønning, så det var godt at det ikke var andre der. På siste del av hinderløypa konsentrerte jeg meg bare om å ikke få noen uhell. Det ville være synd å skade seg på de siste kilometerne.

Gjørmen holdt grepet helt til stikrysset. Der traff jeg en opparbeidet tursti, og det var vidunderlig å vandre på denne. Det ble bare én km på denne turstien, så var jeg på en parkeringsplass. Det var en enkel benk der hvor jeg tok en matpause. Før jeg kom frem dit passerte jeg en bekk, hvor jeg vasket bort den verste gjørmen av skoene.

Etter parkeringsplassen førte veien ut av skogen, og jeg smurte meg inn med solkrem. Leggene var skitten og oppskrapet, og det gjorde vondt i alle sårene når jeg smurte solkremen på.

Fra parkeringsplassen gikk det en grusvei ca 500 meter til den traff Highway 99. Den fulgte jeg 4,5 km til jeg kom til Colac Bay, et pitte lite sted. Men det var en kafé/pub der, og nå var jeg lei turmaten. Jeg kjøpte meg en stor bacon-hamburger med egg og pommes frites.

Fra kaféen var det bare en halv km ned til havet, og bukten med samme navn som stedet. Trailen gikk ned dit, og fulgte strandlinjen 9 km østover langs selve Colac Bay. Det var godt å se havet og de hvite brytningene fra bølgene etter å ha vandret i skog og sett den skittne, mørke gjørmen i to dager.

Etter 9 km forlot trailen strandlinjen og gikk opp, og over halvøya, til den lille byen Riverton.
Der telter jeg på Riverton Hollyday Park. De har et eget område for Te Araroa, TA, vandrere. Mannen i resepsjonen spurte ikke en gang om jeg var TA-hiker, han så det med en gang. TA-hikere betaler bare $18 der, og i tillegg leide jeg en håndduk til $2. Nå skulle skitten av i dusjen.

Nydusjet og nybarbert gikk jeg inn i byen og kjøpte meg en pizza til middag.
Jeg er glad jeg er ferdig med vandring i skogen, ikke minst det å slippe gjørmen. Det var deilig å komme i åpent landskap igjen.
Nå er det bare to dager til jeg er i Bluff. Jeg gleder meg.

Dagens etappe ble på 31 km og 430 høydemeter.