Te Araroa dag 48, søndag 02.03.25.
Siste dag på Te Araroa.
Jeg startet vandringen kl 07 fra Lodgen i Invercargill. Da jeg kom ut på gata ble jeg overasket. Tykk tåke. Det var fortsatt mørkt og tåka gjorde det hele dystert. Byen er ved kysten og dette er nok havtåke.
Den 35 km lange vandringen fra Invercargill til Bluff er en ren transportetappe i flatt terreng. De første to km gikk gjennom byen. Tåka gjorde at jeg knapt kunne se lenger enn 50 meter i gatene. Så kom jeg til en gang- og sykkelvei som gikk gjennom et våtmarkområde med mange ulike fuglearter.
Gang- og sykkelveien traff etter 11 km Highway 1, og resten av strekningen til Bluff gikk langs denne. Heldigvis var det en gang- og sykkelvei langs highwayen.
Tåka lettet etter hvert som sola kom høyere på himmelen.
Like før jeg kom til Bluff gikk jeg innom Bluff Fredom Farm og tok en pause der hvor jeg også fikk tørket teltet som ikke ble helt tørt i går morges.
Endepunktet på Te Araroa er Stirling Point, helt sør i Bluff, på sydspissen av South Island. Jeg var der kl 14. Det er ikke noe skikkelig monument er noe der, kun dette skiltet som viser avstanden til diverse andre byer i verden.
Den ca 1300 km lange vandringen var over der. Det var ikke de helt store følelsene på Stirling Point, og det hadde jeg heller ikke ventet. Det har vært en flott, spennende og utfordrende tur, men jeg følte meg aldri helt inne i turen underveis. Det var kanskje det at jeg gikk alene, og så hadde jeg overraskende nok litt hjemlengsel.
Av de langturende jeg har gjennomført, er dette den mest krevende med hensyn på kvaliteten på selve stien og underlaget. I skogene var det ofte mye røtter og steiner i traseen som gjorde at man ikke kunne vandre så fort. Det var partier i skrått terreng som var direkte farlig når det var fuktig og nedbør. Mange sted gikk trailen uten sti, men fulgte elveløp i kilometervis. Det gjorde turen spennende og utfordrende. I tillegg var det utrolig mange elvekrysninger.
Jeg er ikke noe glad i å vandre i skogen og i flatt terreng på vei. Det var mye skog i den nordlige delen av øya. Selv på første delen av vandringen, på Queen Charlotte Track, som går langs fjord og hav, var det knapt mulig å se sjøen på grunn av skogen.
Etter hvert som jeg kom lenger sør på øya ble det mindre skog, og jeg fikk utsikt, og jeg kjente at trivselen steg.
Det har vært noe regn underveis, men langt mindre enn jeg regnet med. Temperaturen har også overrasket litt. Jeg trodde det skulle være flere skikkelige varme dager og kalde netter enn det jeg fikk.
Jeg vandret alene hele tiden, unntatt en halv dag, over Waiau Pass, hvor jeg var så heldig å vandre sammen med Kathy.
De fleste vandrene er i 20-30-årene.
Det var en tilfredsstillende for meg å se at jeg fortsatt vandret like fort, eller fortere enn 90% av disse. Som 65-åring kan jeg ikke ta dette for gitt. Det vil komme en dag hvor jeg ser at jeg ikke holder tritt med de andre.
Jeg er glad for at jeg ikke fikk noen skader på turen. Jeg hadde startproblemer med en betegnelse, men det regnet jeg ikke med som skade. Med den kvaliteten på sti og underlaget langs trailen, er det fort gjort å skade seg i et fall, særlig hvis man skal vandre fort.
Jeg tror dette er en tur hvor opplevelsene vil vokse og bli større når jeg får turen på avstand. Det er av og til slik at hodet må fordøye alt det én har vært gjennom. Det er for tett på i tid nå.
Nå skal jeg være i Invercargill noen dager før jeg starter hjemreisen.
