Te Araroa dag 8, tirsdag 21.01.25.
Det ble etter hvert 7 telt på Totara Flats Campsite ved Pelorus Bridge. Det ble en riktig trivelig kveld sammen med hikere fra New Zealand, Australia, USA, Tyskland og Nederland. To av jentene hadde hiket PCT. Hun fra USA lå kun to-tre dager bak meg gjennom staten Washington og nådde grensen til Canada tre dager etter meg, og to timer før trailen ble stengt der på grunn av skogbrann. Vi kjente flere av de samme hikerne fra den vandringen. Morro å treffe noen på andre siden av jordkloden og snakke om felles kjente.

Campsiten lå ikke lang fra Highwayen, selv om vi ikke kunne se den. I dette området er det mye tømmerhogst, og de store tømmerbilene begynnte å kjøre i firetiden på natta. De tomme bilene skranglet mest.

Ellers var det stille på campsiten. Vel, jeg hørte Morris, fra New Zealand, og på min alder, snorke i nærmeste telt. Så ble det plutselig stopp i snorkingen, og det kom lyder ut fra et annet hull. Naturen går sin gang.

Da klokka var passert fem kjente jeg at jeg ikke fikk sove lenger og bestemte meg for å stå opp. Det var fortsatt en time til soloppgang, men månen sto høyt og skinte kraftig selv om den bare var halv.
Det var en relativ kjølig morgen, 6 grader, og det var litt kondens på teltet selv om der sto teltet under et tre.

Jeg pakket alt ned i sekken og gikk til den andre Campsiten som lå 500 bortenfor. Der var det et strømuttak utenfor huset, og jeg ønsket å forlate stedet med fullt batteri på mobilen. Jeg spiste frokost der mens mobilen ladet.

Litt før 06:30 var jeg i gåingen. Da var det blitt helt lyst. Første del av dagens vandring gikk på vei opp dalen hvor Pelorus River renner ned. Heldigvis var det grusvei, slik at jeg slapp å gå på asfalt. Veien fører til farmer som holder til i dalen. Først var dalen vid som en U-dal, så gikk den over til å bli en V-dal med bratte kanter. Veien gikk mye opp og ned, så det ble noen høydemeter, selv å elva ikke hadde store høydfallet.

Etter 14 km kom jeg til veiens ende og det var sti videre. Jeg tok en pause der, og noe å spise. Det hadde blitt flere korte pauser under vandringen. Jeg hadde jo bestemte meg for å ta det rolig, selv om det var vanskelig. Man kjenner at kroppen har mer og gi, men man nekter kroppen å gi utløp for det.

Mens jeg satt der passerte de andre vandrere fra nattens campsite. Stien, som startet nå, var dårlig, tung å gå på, og den gikk tidvis i et svært skrått terreng. Ved Captain Creek Hut hadde de andre hikerne tatt lunch, og jeg lunchet sammen med dem da jeg ankom.

Jeg valgte å ta en litt lenger pause det og ble igjen da gruppen vandret videre. Det var litt vemodig å se de andre forlate. Jeg kjente at kroppen var fin og ikke antydning til sliten eller smerter i kneet, men fornuften sa at jeg måtte ta det rolig. Jeg ville ikke ødelegge noe nå.
Jeg kom meg etter hvert på trailen igjen. Den var fortsatt like ulendt og tung å gå på. Nå var det blitt skikkelig varmt, 30 grader. Heldigvis var det skog og lauvteppet var så tett at det knapt slapp noen solstråler gjennom. Dagens mål var Middy Creek Hut. Skiltet fortalte at det var 5 km, og 2,5 timer dit. Det gir en snitthastighet på 2 km/t. Joda, stien var tung å følge, i tillegg ble det høydemeter også. Jeg var fremme etter 1,5 time. Da hadde jeg også hatt en pause.

Elva, Pelorus River, som renner inn dalbunnen er klar og fin og har en fantastisk smaragdgrønn farge. Jeg tror ikke jeg har sett maken.

Det ble flere kryssing av elver på smale hengebruer.

Hyttene er av den enkle typen med ett rom og seks køyer. Jeg har ikke til hensikt å benytte hyttene så fremt det ikke regner og jeg er våt. Ved hyttene er det også plass å telte. Ellers er skogen så tett, og terrenget skrått, slik at det er knapt teltplass å finne mellom hyttene.

Gruppen jeg teltet sammen med i natt hadde fortsatt til neste hytte, men det var to andre, eldre vandrere, fra New Zealand og Australia, i telt der da jeg ankom.

Utpå ettermiddagen kom det flere vandrere, fra Tyskland, Nederland, Canada og USA.

Det har gått fint med kneet. Det har ikke vært antydning til smerter. Kroppen kjennes fin ut, uten tegn til å være sliten. Vel, varmen gjorde det litt slitsomt, men det fristet likevel ikke med et bad i elva, slik flere av de andre gjorde her.

Jeg krysser fingrene, og håper at morgendagen går like bra.

Det ble 27 km og 855 høydemeter. Egentlig mange km til å være startet, ut fra at jeg skulle ta det rolig, men over halvparten av disse var på grusvei, og det ble som en spasertur når jeg gikk rolig.
Jeg telter 162 moh uten mobildekning.