På morran i dag hadde regnet gitt seg, men det var fortsatt vått på bakken.
Vi forlot campingplassen kl 0830 og fulgte ruten som gikk på klippene langs kystlinjen på en ujevn og tung sti. Etterhvert kom vi ned til havet ved et marinaområde som vi fulgte i knappe 2 km. Så dreide ruta nordover og inn i landet. Det var ikke så store stigninger, men temperatur på 30 grader uten et vindpust blir tung i lengden. Heldigvis hadde vi rikelig med vann.
Etter 15 km hadde vi planlagt å ta lunch i en landsby langs ruta. Det vi ikke hadde tenkt på var at det var mandag. Da har mange restauranter og butikker stengt. Det hadde de til vår ergelse i denne landsbyen. På den ene restauranten så jeg en dame som vasket på kjøkkenet. Jeg prøvde meg gjennom vinduet å høre om vi kunne kjøpe noe kald drikke, gjerne Cola. Det kunne vi ikke, men vi kunne få vann. Jeg spurte om hun pratet engelsk, men hun ristet på hodet. Det gikk på fingerspråk.
Dama, eller jenta, var fra Slovenia og grensa lå bare noen hundre meter mot øst. Etter hvert fikk vi noen engelske gloser og enkle setninger ut av henne. Hun bodde i Slovenia og kjørte over grensen hver dag. Vi fikk sitte i skyggen utenfor og hun kom med vann til oss og fylte opp vannflaskene. Vi spiste vår medbrakte mat før vi vandret videre.
I disse traktene var det harde kamper under første verdenskrig. Italia var nøytral i starten av krigen, men i 1916 gikk de på engelsk/fransk side mot løfte om å få land som krigsbytte. De fikk da Sør-Tyrol og Trieste som begge lå under Østerrike/Ungarn. Langs ruten var det flere infotavler og minnesmerker.
Det er ikke alltid like lett å finne egnet sted å slå opp teltet når vi tar kveld. De to første dagene var det campingplass, men nå bli det villcamping fremover. Det endte med at vi slo opp teltet på stien der vi fant et flatt punkt.
Vi er nå bare noen km sør for byen Gorizia.
Dagens etappe ble på 32 km og 800 høydemeter.
