Vi hadde slått opp teltet på eiendommen til en vingård og vi var ikke alt for komfortabel med det. Mange vingårder har vakthunder.
Vi våknet litt før kl 5 med at det stoppet en bil like ved. Sola var ennå ikke kommet opp, men det var ikke helt mørkt. Vi hørte at en person gikk ut. Vi tenkte at nå får vi besøk, men han kom ikke opp til oss. Det kom en til bil som stoppet. Kanskje det var arbeidere som skulle jobbe på gården. Teltet sto faktisk på en traktorvei og vi fryktet at de skulle bruke denne. Vi fant det mest fornuftig å stå opp og bryte leir.
Vi gikk et kort stykke og satte oss ned for å spise frokost mens vi så på soloppgangen over vinåkrene. Noen av gårdene er riktig fine og fasjonable, rene Falcon Crest, bare mer moderne. Her er ikke spart på noe og alt er på stell. Det gjelder å se flott ut når de store vinkjøperne kommer på besøk.
Vi hadde tenkt å spise tidlig lunch på en restaurant som lå langs ruta, men den var stengt på onsdager. Noen stenger mandager og noen onsdager. Det er ikke enkelt å planlegge.
Under planleggingen hjemme hadde jeg plottet inn et bakeri som lå 500 meter fra ruten vår. Vi gikk dit og fikk kjøpt bakevarer.
Neste stopp var en restaurant ved slottet eller borgen Castelmorte. Der bestille vi middag bestående av lokale spesialiteter.
Vi var tørste og for en gangs skyld kjøpte vi øl. – Stort eller lite glass spurte servitøren. Han snakket litt engelsk.
-Stort svarte vi i kor.
Ølet gikk rett i fletta. Jeg klarte ikke å spise opp all middagen. Vi hadde god tid så jeg ville få maten til å synke litt mens jeg satt der og småduppet. En kvinnelig servitør, som ikke pratet engelsk, kom og spurte om vi var ferdige. Det var i alle fall det vi trodde hun spurte om. -Terminato? spurte hun.
– No, no svarte vi, men jeg må innrømme at jeg følte meg temmelig terminert. Maten var god, men hun måtte bære ut noe til slutt. Det har aldri hendt meg før.
Etter en lang og god middag var det ut på vandring igjen. Det var varmt i dag også, 32 grader. Heldigvis gikk mesteparten av ruta videre gjennom skog og der var det ikke så varmt, bare 28, og sola stekte ikke der.
Vi oppdaget etter hvert at vi ikke ville ha nok vann til å overnatte i telt. Det var ikke noe vann å oppdrive underveis.
Et søk på nettet viste et overnattingssted like ved ruta 7 km lenger frem. Det førte til at dagsetappen ble lenger enn planlagt, men tanken på kald drikke, dusj og hvite laken på senger, vask av klær får en til å strekke seg ekstra i en slik situasjon.
Det viste seg at vi var de eneste gjestene. Tribil Superiore er ikke akkurat et turiststed.
Dagens etappe ble på 37 km og 1530 høydemeter.
